Krigsseilerhistorie

Begrepet «krigsseiler» ble først allment tatt i bruk etter andre verdenskrig om de sjøfolkene som seilte for de allierte under denne krigen. Senere har det blitt vanlig å inkludere de som seilte i nøytral fart 1939-40, i marinen, i hjemmeflåten, de utenlandske sjøfolkene og de som seilte under første verdenskrig.

FØRSTE VERDENSKRIG

Under den første verdenskrigen var Norge formelt sett nøytral og ikke en del av krigføringen. Siden handelsflåten fraktet mange varer for de allierte og Storbritannia overtok deler av flåten, er Norge i ettertid blitt kalt den «nøytrale allierte». Sjøfolkene om bord de norske skipene ble hardt rammet av miner og ubåtangrep. Minst 2100 sjøfolk på norske skip mistet livet i krigsforlis under første verdenskrig.

LO-formann Ole O. Lian sa i 1918: “Den innsats, som sjøfolkene har gjort under krigens mange aar, er saa stor, at den for evig vil staa innrisset i historien”. Sjømennenes minnehall i Stavern, eller Minnehallen, ble ført opp til minne om de omkomne i 1926. Etter andre verdenskrig har også navnene til sjøfolkene fra denne krigen blitt ført opp på kobberplater ved det nasjonale minnesmerket.

DEN GLEMTE KRIGEN FØR 9. APRIL

Andre verdenskrig startet for norske sjøfolk allerede den 3. september 1939. Norske skip fraktet krigsviktige varer for de allierte og ble tidlig utsatt for krigsforlis. 11. november 1939 inngikk Norge en tonnasjeavtale med Storbritannia (Scheme-avtalen). Innen 9. april 1940 forliste 58 norske skip med 393 omkomne mannskap og passasjerer. Dette er blitt kalt “Den glemte krigen”.

OKKUPASJON OG STATSREDERI

Norge var verdens fjerde største skipsfartsnasjon i 1939, en stormakt på havet. Da landet ble angrepet av Tyskland 9. april 1940, ble det viktig for de krigførende å sikre seg kontrollen over norske skip som befant seg på alle verdens hav. Mens den norske regjeringen var på flukt fra de tyske invasjonsstyrkene rekvirerte den alle større skip inn i ett felles statsrederi, Nortraship. Dermed kom størsteparten av den norske handelsflåten under alliert kontroll og sjøfolkene kunne seile videre med norske flagg og tjene penger for den norske eksilregjeringen. Det styrket London-regjeringen politisk og økonomisk, og det sikret også effektive og livsviktige transportmidler for de allierte.

STOR BETYDNING

Under andre verdenskrig var det ingen landjord som forbant de tre store allierte; Sovjetunionen, Storbritannia og USA. Dermed måtte all transport av våpen, drivstoff, mat og alt annet utstyr som trengs i en krig fraktes på havet. I Storbritannia var tilgangen på drivstoff tidlig i krigen til tider prekær. Norske redere hadde før krigen bygget opp verdens mest moderne tankskipsflåte, og tilgangen til disse skipene var avgjørende spesielt under “The Battle of Britain” høsten 1940, da Tysklands angrep på Storbritannia var på det mest intense. Halvparten av britenes drivstoff ble da transportert til øyriket av norske skip.

FARLIG TJENESTE

Betydningen av sjøfolkenes innsats kan på mange måter måles etter hvor mye den tyske militærmakten satte inn på å stoppe denne transporten. Mest fryktet var de hundrevis av ubåter som ble sendt ut på havene. Det ble også satt inn bombefly, miner ble lagt ut og krigsskip ble sendt ut på verdenshavene for å kapre eller senke alliert skipstrafikk. I andre deler av verden var handelsskipene utsatt for angrep fra japanske eller italienske styrker.

Dette fikk dødelige konsekvenser for sjøfolkene. Norske handelsskip var langt fra alene om de farefulle oppgavene, og rundt 60.000 allierte sjøfolk omkom. Av disse var 4134 norske, inkludert marine og hjemmeseilere. I tillegg omkom 953 utenlandske sjøfolk på skip i den norske uteflåten. Enda flere nordmenn kunne blitt drept under de mange torpederingene, men godt sjømannskap og sikkerhetsutstyr bidro til at nesten 80 % i gjennomsnitt overlevde en torpedering på norske skip, langt flere enn på britiske og amerikanske skip.

Bak tallene på omkomne skjuler det seg mye lidelse. Et dødsfall rammet også de som ble igjen. Kvinner mistet en ektemann og barn mistet en far. Og konsekvensene av å bli enke eller farløs i et okkupert og senere fritt Norge, betød ofte en hard tilværelse med trange kår.

VANSKELIG FRED

For de som overlevde krigsseilasene kostet også innsatsen mye. Opplevelsene under krigen var ikke noe man bare kunne legge fra seg da freden kom. Mange krigsseilere utviklet posttraumatisk stress-syndrom i årene etter freden. Samtidig møtte de et samfunn som i liten grad visste å forstå eller verdsette deres innsats.

I 2013 kom Norges forsvarsminister med en offisiell unnskyldning for hvordan Norge hadde behandlet sine krigsseilere etter 1945. Dette skjedde etter en lang og gradvis erkjennelse i det norske samfunnet over krigsseilernes innsats og betydning. I 1968 fikk de lettere tilgang på krigspensjon, og i 1972 fikk sjøfolkene som seilte for Nortraship en æreslønn, en såkalt Ex Gratia-utbetaling. På 1990-ble historien om handelsflåten i krig forsket fram og publisert i fem bind.

JON MICHELETS BETYDNING

Fra 2012 til 2018 ble Jon Michelets romanserie om krigsseiler Halvor Skramstad gitt ut. Det populære seksbindverket bidro til at historien om krigsseilerne nådde enda lenger ut blant folk. Jon Michelet (1944-2018) var også delaktig i ARKIVETs etablering av Norsk senter for krigsseilerhistorie.

Krigsseilernes innsats var viktig under krigen, og formidlingen av denne historien betyr mye for mange i dagens samfunn. Dessuten er det fortsatt behov for ny kunnskap, ikke minst ved å se krigsseilerhistorien i et internasjonalt perspektiv. Dette er et sentrale utgangspunkter for Norsk senter for krigsseilerhistorie og Krigsseilerregisteret sitt arbeid med historien i dag.