For 80 år siden i dag, fant nazistene sin «endelige løsning» på «jødespørsmålet». Denne teksten er skrevet av Michael Gieleta, gjenlevende familiemedlem etter Holocaust.

Skrevet av: Michael Gieleta, med innledning av Birgit Amalie Nilssen.

Innledning

For 80 år siden i dag, fant nazistene sin «endelige løsning» på «jødespørsmålet». Utryddelsen av uønskede mennesker gikk ikke fort nok, men etter et 90 minutters møte i dette praktfulle bygget, kunne møtedeltakerne slappe av med et bedre måltid og skåle for sin egen briljans.

Med godstog, gasskammer og krematorier skulle de skape et hvitt, raserent, heteroseksuelt og funksjonsfriskt samfunn.

Ondskapen og kynismen som gjennomsyret Wannsee-konferansen 20. juni 1942 er så vond at vi helst vil glemme dette beksvarte kapitelet av historien vår. Men vi kan ikke glemme. Det er vår plikt å minnes. Minnes – og å holde historiene levende. Heisingen av naziflagget ved ARKIVET 9. april 2018 viser at vi ikke kan la være. Det som skjer i Telemark tingrett akkurat nå, viser at vi ikke kan la være. Det rohingyaer, yazidier og uigurer daglig opplever viser at vi ikke kan la være.

En av mine eldste venner Michael Gieleta, er snart det eneste gjenlevende familiemedlemmet som kan fortelle hva hans slekt opplevde under Holocaust. Vi er like gamle. Men mens jeg har et helt nettverk av tanter, onkler, fettere og kusiner, har han ingen. Ingen andre enn seg selv. Nettopp fordi så mange ble utryddet, er det så få igjen som kan fortelle. For å holde familiens historie levende, har Michael valgt å tilbringe dagen i dag i Wannsee. 80 år etter møtet som utryddet nesten hele familien hans, har han skrevet disse ordene til oss ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Han deler dem med oss for at historien skal leve videre. Ved å lese, hedrer du alle dem som ikke lenger kan fortelle.

Burnt Offering Wannsee 20 January 1942 by Michael Gieleta, Wannsee 20 January 2022

In 1941 it became clear to the Nazi leadership that mass executions of Eastern European Jews by the method of shooting proved to be a strategic and statistical failure; they could only “process” 100 000 Jews a month.

The 12-hour-long execution rotas also had a negative impact on the mental health of the participating SS staff.

On the 29th November 1941, Reinhard Heydrich, the chief of the Reich Security Main Office, sent the following invitation to the Third Reich Secretary of State and the chiefs of SS main offices:

Considering the extraordinary importance which has to be conceded to these questions, and in the interest of achieving the same viewpoint by all central agencies concerned with the remaining work in connection with the final solution, I suggest that these problems be discussed in a conference, especially since the Jews have been evacuated in continuous transports from the Reich territory to the East.

The meeting took place here at the Wannsee Villa exactly 80 years ago. It lasted for 90 minutes during which – “the final solution of the Jewish problem” was unanimously reached. The meeting was followed by a formal I lunch and fine wines. Of the 15 officials in attendance, 8 of them held Ph.D.s in law.

The fate of the estimated 11 million European Jews was determined: the start of the industrial-scale killings would start in Nazi-occupied Poland, the home of 3 million Jews. Short distances to the yet-to-be-constructed killing centres and high concentration of the victims in the already functioning ghettoes made the process simpler. Meanwhile, concentration camps in Western Europe would be getting set up. Little resistance was expected from the Western countries and the Balkans. Norway and Denmark were the last on the list as the Nazi anticipated that either country would be willing to release its citizens without objections.

My name is Michael. My mother lost 99% of her family as the result of the Wannsee Conference.

I am here wandering around the grounds of the villa reflecting on what it must have been for the likes of Heydrich or Eichmann to enjoy pudding after “talking shop”. Heydrich, the son of a composer, played some Schubert on the piano as cognacs were being served. The subject of the “shop-talking” being the biggest ethnically-motivated genocide in the history of mankind.

Paradoxically, the word “genocide” did not even exist then. It was only invented for the needs of the Nuremberg Trials. Such a term was not needed up to that point in history.

Nobody at Wannsee talked of killing: my family as well as the mere 11 million European Jews were to be “evacuated to the East”, “treated accordingly”, subjected during a “Special Action” to “an executive measure”. Their home town, Lemberg, now known as Lviv, was to be “cleared up of the Jewish question”. The whole area was to become “free of Jews”.

By 1945 only 6 million of the projected “evacuees” were “liquidated”. 6.»

«Putting it in more mundane terms, my family and hundreds of thousands of others, had to purchase a one-way third-class ticket to the Death Camps (children under 10 received a 50% discount). If you didn’t have the money, the Jewish Councils were to cough up for the transport bills.

My whole body aches as I pace around the villa. My mind is fuzzy.

My lungs lack oxygen.

I try to focus on the exhibition.

Yet the concept of the annihilation of the entire ethnic group, rooted for over 2000 years in the history of Europe, whose 4000-year-old religion gave birth to Christianity, has not become any less incomprehensible to me.

I still don’t get it. Why? Why them? 80 years ago I could have been on one of those trains. I would have been on one of those trains.

On 20th January 2022 I am staring at the Wannsee Lake which looks the way it must have looked on 20th January 1942. I think about my grandad returning from a slave-labour job outside the Lemberg ghetto walls to find everyone gone.

Everyone.

That means: there was no one in his life left.

Fixing my eyes on the gloomy expanse of the dark lake, I think about the Nelly Sachs’ poem:

We who are saved beg you:
Show us your sun, but slowly.
Lead us step by step from star to star. Let us learn to live again, but softly.
Otherwise, the song of a bird, the bucket filling at the well,
might break open the weak seals of our pain and foam us away –
We beg you:
don’t show us – yet – a dog that bites – we might, we might
crumble to dust – crumble to dust before your eyes.

The use of Zyklon-B in the gas chambers of Auschwitz-Birkenau was yet to be concocted.

The death camps in which my family perished did not have the eye-catching train ramp framed by the red-brick Hell’s Gates. There was no selection on the ramp. There was no chance of survival. Everyone was killed upon arrival. Usually within an hour.

They did not pass out within minutes gasping for air from the blue fumes evaporating from the Zyklon-B pellets. They suffocated from the exhaust fumes produced by a petrol engine.

It was more economical than Zyklon-B.

That is how the three Death Camps on the Polish territory: Belzec, Sobibor and Treblinka, the terminus for 1 700 000 Jews, operated.

The petrol engines often failed to start. Or some of them failed to start.

That’s how the Head of Technical Disinfection Services of the SS described one of those glitches:

Unterscharführer Hackenholt was making great efforts to get the engine running. But it doesn’t go. Captain Wirth comes up. I can see he is afraid because I am present at a disaster. Yes, I see it all and I wait. My stopwatch showed it all, 50 minutes, 70 minutes, and the diesel did not start. The people wait inside the gas chambers. In vain.

They can be heard weeping ‘like in the synagogue’, says Professor Pfannenstiel, his eyes glued to a window in the wooden door. Furious, Captain Wirth lashes the Ukrainian assisting Hackenholt twelve, thirteen times, in the face. After 2 hours and 49 minutes—the stopwatch recorded it all—the diesel started. Up to that moment, the people locked in those four crowded chambers were still alive, four times 750 persons in four times 45 cubic meters.

Another 25 minutes elapsed. Many were already dead, that could be seen through the small window because an electric lamp inside lit up the chamber for a few moments. After 28 minutes, only a few were still alive.

Finally, after 32 minutes, all were dead …

Why do I imagine my mother’s grandparents, aunts and uncles with their children dying on the day the Head of Technical Disinfection Services of the SS inspected Belzec? Was it them whose agony lasted for 3 hours 21 minutes? Perhaps it was. I’ll never know.

The Head of Technical Disinfection Services of the SS later pleaded with the Swedish Ambassador to Berlin to inform the free world of the scale of the killings. The British Daily Telegraph ran an article. The New York Times ran an article. Both described the killing methods with surprising accuracy. It was early in 1943. By that time 50% of European Jews had been murdered. The crematoria in Auschwitz were not switched off until October 1944 following an infernal summer during which nearly half a million Hungarian Jews died in the gas chambers.

These are the sentences given to the perpetrators at the Belzec Trials:

Josef Obernhauser: Accessory to 300 000 cases – 4.5 years imprisonment and loss of citizen’s rights for three years.

Erich Fuchs: Accessory to 90 000 of collective murder – acquittal on grounds of acting under duress.

Heinrich Gley: Accessory to 170 000 of collective murder – acquittal on grounds of acting under duress.

Werner Dubois: Accessory to 360 000 of collective murder – acquittal on grounds of acting under duress.

Karl Schluch: Accessory to 360 000 of collective murder – acquittal on grounds of acting under duress.

Heinrich Unverhau: Accessory to 360 000 of collective murder – acquittal on grounds of acting under duress.

Robert Jührs : Accessory to 360 000 of collective murder – acquittal on grounds of acting under duress.

Ernst Zierke: Accessory to 360 000 of collective murder – acquittal on grounds of acting under duress.

Now that I wander thought the Holocaust Memorial in Berlin in the middle of the night, despite reason, time and history, I am hoping that some familiar face, a spectre, a spirit of one of my people crop up from behind one of the labyrinthine stone slabs.

I wish I could placate my racing thoughts, my pacing heart, my compulsive imagination. I wish I could pass some of that consolation on to my mother.

But all I find is emptiness. The cold dark slabs. The silence which keeps oozing more and more darkness into my soul.

After the war, the West called it “The Holocaust”: “A burnt sacrifice offered whole to God”, “Burnt Offering”.

I don’t understand whose offering my family was. On whose altar? Offered by whom? To which god? In whose name? And why?

All I know is that my offering lies in keeping their memory alive, keeping their stories retold and not letting them slip into one of history’s tragic episodes that become more and more distant as the time passes.

That is why I am telling this tale. For them.

For you.

For the peace of my heart that it yet to find its nest.

12.-13. november arrangeres tegneserieseminaret DocuComics på ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Seminaret skal belyse tegnekunstens rolle både i samfunnet og i enkeltmenneskers liv.

På programmet står navn som Hanne Sigbjørnsen, kjent som «Tegnehanne», Erle Marie Sørheim og hviterussiske Rufina Bazlova.

Bli med: Se program og påmelding.

Samfunnsaktuell tegnekunst

Kim Bredesen (historiker og litteraturviter ved UiA) er sammen med Simen Zernichow (historiker ved ARKIVET), initiativtakere til seminaret. Bredesen har tidligere vært sentral i arbeidet med tegneseriefestivalen Stribefeber. Med DocuComics er målet å løfte frem de dokumentariske og biografiske tegneserienes potensial.

– Dette er en kunstform som egner seg særlig godt til å ta opp historiske hendelser og samfunnsutvikling, forteller Bredesen. – På ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter står historiebevissthet i fremste rekke i møte med samfunnsutfordringer. Vi ønsker med dette å skape en arena som synliggjør tegneserier som relaterer seg til og skildrer historiske hendelser og samfunnsutvikling.

Kulturjournalist og forfatter Erle Marie Sørheim skal bidra med et litteraturhistorisk perspektiv på tegnekunst og tegneserier på seminaret. At hun er på programmet er knyttet til at Human-Etisk Forbund er samarbeidspartner på seminaret.

Sørheim har i år gitt ut Karikaturenes historie på Humanist forlag. I hennes bok vektlegges det at tegnekunsten er et avgjørende verktøy for å utvide rommet for ytringsfrihet og demokrati.

Kjente navn fra inn- og utland

Hanne Sigbjørnsen er tegneserieskaper, forfatter, blogger og illustratør. I 2010 startet hun tegneserieblogg under pseudonymet «Tegnehanne». Siden 2013 har hun publisert tegneserier på nett i Aftenposten, og hun har også gitt ut flere tegneseriebøker.

I år er hun aktuell med den selvbiografiske tegneserieboka «Bare vent», som handler om å bli mor.

– ARKIVET møter ungdommer også i en hverdagssituasjon, når det gjelder både undervisnings- og kulturtilbud, og vi ønsket at programmet vårt skal avspeile dette satsingsområdet. Derfor retter vi også fokus mot tegneserier som tar opp utfordrende spørsmål mange møter i en hverdagssituasjon, i nåtidens samfunn, som ikke nødvendigvis er knyttet til krig og konflikter på et internasjonalt plan, sier Bredesen.

Hanne Sigbjørnsen er foredragsholder sammen med Erle Marie Sørheim, tegneserieskaper og forfatter Ingebjørg Jensen og lærer i illustrasjon og tegneseriekunst Fredrik Rysjedal.

«Adjø Tulli», en digital animert tegneserie fra Rysjedal, lanseres under seminaret og blir stående som utstilling åpen for publikum.

I tillegg til kjente norske navn, har Bredesen og Zernichow fått med seg den hviterussiske tegneserieskaperen Rufina Bazlova og de to russiske tegneserieskaperne Anna Voronkova og Olga Lavrentjeva. Bazlova, Voronkova og Lavrentjeva uttrykker seg på ulikt vis om historien og samfunnsforhold i sine hjemland.

1. oktober 2021 ble samarbeidsavtale med Sparebanken Sør fornyet. Med Sparebanken Sør som samarbeidspartner, står ARKIVET sterkere i arbeidet med forebygging, inkludering og mangfold i årene fremover.

Avtalen er signert av direktør ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, Tina Sødal og regionbanksjef PM i Sparebanken Sør, Nina Sørensen.

Sentral samarbeidspartner

Holdningsarbeid står sentralt i virksomheten. En stor del av ungdommene i landsdelen tar del i ARKIVETs undervisningsopplegg, og siden starten i 2001 har 80 000 elever vært på skolebesøk for å lære av og om historien.

– Å formidle okkupasjons- og krigshistorie er en viktig del av freds- og demokratiseringsarbeidet vårt. Økt forståelse for fortiden gjør oss bedre rustet til å ta gode valg for fremtiden, forteller direktør Tina Sødal.

Med Sparebanken Sør som samarbeidspartner, har ARKIVET en ryddig og profesjonell aktør i ryggen som er med på å legge et solid grunnlag for videre arbeid på viktige felt.

En verdsatt jubileumsgave

I slutten av september markerte ARKIVET sitt 20-årsjubileum. Under feiringen ble senteret tildelt en gave på 225 000,- fra Sparebanken Sør.

– Støtten betyr mye og gir oss muligheten til å nå enda lenger. At en viktig aktør som Sparebanken Sør ser verdien av det arbeidet vi gjør, setter vi stor pris på, sier Sødal.

11. november lanserer ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter nytt årsskrift. Første utgivelse har fått temaet mot.

Frem til 2017 ga ARKIVET ut årsskriftet Nytt blikk. Årsskriftet for 2021 kommer i ny drakt, og er et faglig forankret årsskrift som har gitt plass til både artikler og personlige fortellinger om årets tema; Mot.

Lanseringen er lagt til torsdag 11. november kl. 18.00 og skjer i samarbeid med Stiftelsen Fædrelandsvennen, som skal dele ut ytringsprisen Mot til å si ifra.

Se mer: Lansering av årsskrift.

Gjennom fagartikler og personlige beretninger som kretser rundt temaet, får leseren et innblikk i hva mot er, hvordan det kan komme til uttrykk og hvordan enkeltmenneskers modige handlinger virker inn både på deres eget liv, på menneskene rundt og på samfunnet som helhet.

Faglige perspektiver på mot

Cynthia L.S. Pury, professor i psykologi ved Clemson University i USA, åpner i sin artikkel om ulike typer mot opp for en nyansert forståelse av hva en modig handling er. Stipendiat ved Institutt for religion, filosofi og historie ved UiA, Monika Praczyk, og førsteamanuensis ved Det humanistiske fakultet ved UiO, Kristin Soraya Batmanghelichi, løfter frem det motet som kreves for å gjøre plass til egne stemmer og interesser i samfunn hvor menneskerettighetene er under press.

Undervisningskoordinator Eystein Ellingsen og forsker Kjetil Homane Grødum ser nærmere på historieformidling i undervisningen. Gjennom 20 år har 80 000 skoleelever besøkt ARKIVET for å lære. I begge artiklene løftes verdien av det å fortelle historien om enkeltmennesker og deres valg, og den rollen det kan spille når man skal orientere seg i eget liv.

Historiker (PhD) og avdelingsleder ved ARKIVET, Thomas V.H. Hagen, ser på hvordan mot – og feighet – kommer til uttrykk i filmer som handler om andre verdenskrig.

Om mot i eget liv

Gjennom tre personlige beretninger ønsker årsskriftredaksjonen å vise bredden i hva mot er – og kan være. Derfor kan du få lese om en kvinne som hjalp flyktninger over til Sverige under andre verdenskrig, og et valg som ble tatt om å handle under en konfrontasjon på toget i vår egen samtid. I tillegg inviteres vi med på møtet mellom to menn, som ble til et oppgjør med egen frykt for det fremmede.

Kai Erland, ildsjel bak og tidligere kulturansvarlig ved ARKIVET, har sammen med Mi Sun Balg bidratt med beretning. Kim Bredesen, tidligere prosjektkoordinator for Norsk digitalt fangearkiv, har skrevet historien om motstandskvinnen Ingegerd Lie.

Utgivelse og lansering

Årsskriftet gis denne gangen ut både på norsk og på engelsk. De to bøkene, Mot og Courage, vil komme for salg på lanseringsdagen 11. november, men kan forhåndsbestilles allerede fra 1. november.

Før utgangen av året vil bøkene bli tilgjengelig som e-bok.

Utgivelsen vil bli lagt ut for salg på nettsiden: Våre utgivelser.

Vi søker en energisk og inspirerende kollega som kan drive prosjektet Fanger.no videre over i en ny fase, med FoU-drevet videreutvikling og internasjonalisering i fokus. Søknadsfrist er 15. oktober.

Søknadsfristen har gått ut på denne stillingen.

«Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945» er et samarbeid mellom Falstadsenteret på Ekne i Trøndelag og ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand. Prosjektet inngår i sentrenes langvarige forpliktelse til å forvalte og utvikle ny kunnskap om norsk og transnasjonal fangehistorie. 8. mai 2020 lanserte prosjektet Fanger.no, en database som inneholder opplysninger om personer med tilknytning til Norge som var i fangenskap under andre verdenskrig.

Stillingen er en fast heltidsstilling. Personen som tilsettes må ha arbeidssted enten på Falstadsenteret eller ARKIVET.

Personen vi søker trenger:

• Meget gode organisatoriske og kommunikative evner
• Erfaring med prosjektledelse og søknadsskriving
• Interesse og engasjement for dokumentasjon og formidling av fangehistorie
• Fortrinnsvis master i et relevant fag
• Gjerne faghistorisk kompetanse og kjennskap til arkiv
• Gode digitale ferdigheter og IT-forståelse
• Å beherske norsk og engelsk skriftlig og muntlig; kjennskap til tysk er en fordel
• Da en del reisevirksomhet må regnes med, er førerkort et krav

De viktigste oppgavene denne personen skal utføre, er:

• Koordinere arbeidet i prosjektgruppen, som består av tre fast ansatte ved Falstadsenteret og ARKIVET (en forsker/prosjektleder, en arkiv- og databaseansvarlig og en pedagog) samt øvrige prosjektmedarbeidere (p.t. to i deltidsstillinger, med ansvar for hhv. oppfølging av frivillige registratorer og publikumskontakt)
• Søknadsskriving og inntektsinntjening
• Registrering, redigering og kvalitetssikring av innhold i Fanger.no
• Besvare publikumshenvendelser
• Variert formidling gjennom ulike kanaler, herunder sosiale medier
• Arbeide for strategisk samarbeid med andre aktører nasjonalt og internasjonalt
• Kontakt med den eksterne referansegruppen, som består av noen av landets fremste eksperter på fangehistorie

Vi tilbyr:

• En meningsfull arbeidsplass med trivelige kollegaer
• Varierte arbeidsoppgaver med gode utviklingsmuligheter
• Lønn etter avtale
• Gunstig pensjonsavtale

Falstadsenteret og ARKIVET ønsker å gjenspeile befolkningen ellers og være en mangfoldig organisasjon. Kvalifiserte kandidater uansett alder, kjønn, etnisitet og funksjonsevne oppfordres til å søke.

Tiltredelse innen 1. januar 2022 er ønskelig.

Søknad med CV sendes til soknader@arkivet.no innen 15. oktober 2021. Merk søknaden: «Fanger.no». Kun søknader sendt til denne adressen vil bli vurdert.

Spørsmål om stillingen kan rettes til:

Thomas V.H. Hagen, avdelingsleder, ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, e-post 

8. mai 2021 var det 20 år siden ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter ble formelt åpnet. Jubileet markeres med et fullspekket publikumsprogram denne høsten.

Gjennom to tiår har senteret arbeidet aktivt med å ivareta og formidle historien og fremme demokrati og frihet gjennom aktivt fremtidsrettet fredsarbeid.

Storslått feiring av jubileet

20-årsjubileet vil stå som et bakteppe for publikumsprogram høsten gjennom. I uke 38 sparkes jubileumsfeiringen i gang med arrangementer som gjenspeiler bredden i det arbeidet ARKIVET gjør i dag.

Les mer: Se hele jubileumsprogrammet.

Senteret har i dag nær 20 årsverk. Siden oppstart har både Norsk senter for krigsseilerhistorie og Plattform-samarbeidet for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme blitt etablert. De to satsingene har de senere årene fått nasjonal oppmerksomhet.

– Vi er stolte av den aktøren ARKIVET har blitt, takket være dedikert innsats fra mange parter gjennom 20 år, sier direktør Tina Sødal.

Forankring i historien

Sammen med Oddvar Sørlie var Kai Erland initiativtaker til etableringen av ARKIVET. 20 år etter åpning stiller nylig pensjonerte Erland med premiere på forestillingen ONSRUD, som også blir hans avskjedsforestilling. Forestillingen formidler historien til politifullmektig og motstandsmann Nils Onsrud, mannen som først forsøkte å varsle om angrepet på Norge 8. april 1940.

ARKIVET har huset markeringen av Krigsseilernes dag, hvor krigsseilernes innsats under krigen hedres og minnes, siden 2004. I år stiller Helge Jordal for å levendegjøre noen av krigsseilernes historier.

Byggets fortid som regionalt hovedkvarter for Gestapo under krigen og ARKIVETs funksjon som minnested spiller en viktig rolle i dagens arbeid. Siden 2001 har over 80 000 skoleelever vært på besøk for å lære av og om historien om andre verdenskrig.

Et klart fremtidsfokus

I det samlede arbeidet senteret gjør, er koblingen mellom fortid, nåtid og fremtid sentral.

– Som enkeltmennesker har hver og en av oss et ansvar for samfunnet vi er en del av, både for å verne om verdiene vi tror på og å skape nødvendig endring, forteller Sødal. – Derfor jobber vi målrettet med tiltak knyttet til inkludering og ytringsfrihet.

Det er bakgrunnen for at ARKIVET fredag 24. september åpner ungdomsklubben Ta plass, i samarbeid med en rekke aktører på Sørlandet. Klubben er et tilbud til ungdom i alderen 13-18 år, og skal være en inkluderende møteplass og en arena der ungdom finner nødvendig kunnskap og støtte for å ta sin plass i den offentlige samtalen.

Direktør Tina Sødal er tydelig på ARKIVETs retning i tiden fremover:

– Vi skal være et samlet ARKIVET som trekker i samme retning, med historien som sitter i veggene som vårt felles utgangspunkt. Noe av det viktigste vi gjør, er å ta kunnskap om fortiden med inn i arbeidet med dagens samfunnsutfordringer.

Vi søker etter en ny medarbeider i 100% fast stilling. Den vi leter etter brenner for å dokumentere krigsseilernes historie.

Søknadsfristen har gått ut på denne stillingen.

Den som tilsettes skal bidra til å dokumentere krigsseilernes historie gjennom Krigsseilerregisteret.no, i samarbeid med kolleger i Norsk senter for krigsseilerhistorie (NSK) og den øvrige staben ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter.

Krigsseilerregisteret.no er et nasjonalt nettbasert register over alle som seilte i den norske handelsflåten og i Marinen under andre verdenskrig. Registeret ble lansert i 2016, og hittil er mer enn 67 000 norske og utenlandske krigsseilere blitt registrert. Hver krigsseiler får sin egen side på nettsiden, og registeret dokumenterer deres betydningsfulle innsats.

Den som tilsettes skal bidra med å utvikle registeret videre, både ved kvalitetssikring av eksisterende informasjon og ved registrering av «nye» krigsseilere. Stillingen vil få et særlig ansvar med å lede registreringen av de som seilte i hjemmeflåten i det okkuperte Norge under krigen. En del av arbeidsoppgavene vil også være å fordype seg i historien om handelsflåten og Marinen under andre verdenskrig.

Ønskede kvalifikasjoner og personlige egenskaper:

• Sterk interesse for krigsseilernes historie
• Utdanning fortrinnsvis på masternivå i relevant fag
• Fortrolig med ulike digitale verktøy og IT-systemer
• Erfaring med bruk av arkivmateriale
• Arbeidsom, nøyaktig og resultatorientert
• Evne til både å arbeide selvstendig og samarbeide med andre

Om NSK:

NSK er en integrert del av ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter og har som oppgave å forske på, formidle og dokumentere krigsseilernes historie, både nasjonalt og internasjonalt. NSK sitt krigsseilerarkiv består av privatarkiver etter krigsseilere, Jon Michelets arkiv og Guri Hjeltnes’ forfatterarkiv fra Handelsflåten i krig 1939–1945. Krigsseilerregisteret.no er flaggskipet utad og utvikles i samarbeid med Lillesand sjømannsforening og et nettverk av frivillige. NSK har ansvaret for Minnehallen.no og samarbeider med Norsk krigsseilermuseum på DS Hestmanden samt andre norske og internasjonale museer, arkiver, biblioteker og fagmiljø.

ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter tilbyr:

• En meningsfull arbeidsplass med trivelige kollegaer
• Varierte arbeidsoppgaver med gode utviklingsmuligheter
• ARKIVET er en IA-bedrift og prioriterer bedriftsinternt attføringsarbeid
• Lønn som Høgskolelektor, stillingskode 1008, lønnsramme 25
• Pensjonsavtale gjennom KLP

ARKIVET ønsker å gjenspeile befolkningen ellers og være en mangfoldig organisasjon. Kvalifiserte kandidater uansett alder, kjønn, etnisitet og funksjonsevne oppfordres til å søke.

Spørsmål som gjelder stillingen, kan rettes til:

• faglig leder i Norsk senter for krigsseilerhistorie: Bjørn Tore Rosendahl, epost btr@arkivet.no; eller
• ansvarlig for Krigsseilerregisteret: Simen Zernichow, epost sz@arkivet.no

Søknad med CV sendes til soknader@arkivet.no innen 15. oktober 2021. Merk søknaden «Krigsseilerregisteret». Kun søknader sendt til denne adressen vil bli vurdert.

Mandag 23. august møttes partene bak Europakonferansen for demokrati og menneskerettigheter for å signere en langsiktig samarbeidsavtale som gjør Kristiansand til en foregangsby på feltet.

Konferansen, som ble avholdt for andre gang 5.-6. mai år, arrangeres av Kristiansand kommune i samarbeid med Europarådet. ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, Kilden teater og konserthus, Sørlandet Kunstmuseum/Kunstsilo, Cultiva og Universitetet i Agder er samarbeidspartnere.

Formalisert samarbeid

Med avtalen formaliseres et viktig samarbeid med det som er den eldste og største organisasjonen for demokrati og menneskerettigheter i Europa. Avtalen innebærer at Europarådet går inn som fast medarrangør og vil bidra med programarbeid og foredragsholdere.

Europakonferansen for demokrati og menneskerettigheter lever dermed videre som en årlig begivenhet i Kristiansand.

– Det er veldig positivt at vi gjennom denne avtalen nå har fått etablert en fast årlig møteplass hvor demokrati og menneskerettigheter løftes opp dagsorden nasjonalt og internasjonalt, sier direktør Tina Sødal. – Vi ser frem til å bygge videre på et godt samarbeid, og til å løfte frem et felt som står helt sentralt i ARKIVETs virke.

Avtalen åpner også opp for utvidet samarbeid med hvert enkelt av samarbeidspartnerne, om aktiviteter og prosjekter som fremmer demokrati og menneskerettigheter.

Kristiansand i spissen

Bjørn Magnus Berge ble valgt til visegeneralsekretær i Europarådet tidligere i år. Høstens besøk i Norge er det første siden han gikk inn i stillingen.

I forbindelse med signering av samarbeidsavtalen uttrykte Berge at Europarådet er veldig interessert i å være partner for arrangementer som Europakonferansen, og at Europakonferansen i Kristiansand kan fungere som en modell for hvordan arrangementer av samme type kan utvikles i alle medlemslandene.

Avtalen i Kristiansand settes i et viktig perspektiv som pilotprosjekt i europeisk sammenheng.

Foto: Kristin Wallem Timenes/Kristiansand kommune

ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter har i samarbeid med Universitetet i Agder, Fakultet for humaniora og pedagogikk, ledig en 100 % stilling som doktorgradsstipendiat, for en periode på fire år.

Søknadsfristen har gått ut på denne stillingen.

Stipendiaten vil ha tilhørighet og kontorplass begge steder. I tillegg til arbeidet med avhandlingen og obligatoriske kurs vil stipendiaten ha pliktarbeid i form av undervisning ved ARKIVET, tilsvarende 25% av stillingen.

Det er en forutsetning at den som tilsettes blir tatt opp ved fakultetets ph.d.-program. Informasjon om ph.d.-programmet finner du på denne siden (utgått link – oppdatert 23.05.25).

Arbeidsgiveransvaret vil ligge hos ARKIVET, mens den faglige primærtilhørigheten fortrinnsvis vil være ved Fakultet for humaniora og pedagogikk.

Tiltredelse etter avtale. Arbeidssted: UiA campus Kristiansand og ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter.

Tema for avhandlingen

Demokrati og demokratiopplæring har en sentral stilling i norsk utdanning. I dag står mange europeiske samfunn overfor utfordringer som økt polarisering, høye nivåer av hatkriminalitet, intoleranse og fordommer mot etniske og religiøse minoriteter. Utdanning er et viktig verktøy for å kunne håndtere disse utfordringene. Både ARKIVET og UiA er engasjert i grunnskoleprogrammet til det nasjonale prosjektet Dembra – demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme.

Les mer om Dembra her: dembra.no.

Siden 2018 har ARKIVET vært partner i Dembra, med koordineringsansvar for Agder-regionen. Gjennom Dembra gis støtte til skoler i deres arbeid mot rasisme, antisemittisme og andre antidemokratiske utfordringer. Vesentlig for denne tilnærmingen er at skolene ses som en helhet, at prosjektet tilsluttes av hele skolens stab og at skolen selv velger de utfordringene de vil arbeide med. Stipendiatstillingen vil være knyttet til disse skoleinnovasjonene og til det å bygge en demokratisk skolekultur.

Overordnet tema for prosjektet er demokratisk medborgerskap, primærforebygging og innovasjon i skolen, med vekt på hvordan skolene selv kan bli endringsaktører gjennom Dembra. Mulige forskningsspørsmål kan være: Hvordan oppfatter skolens ansatte sin rolle som primærforebyggere i lys av Fagfornyelsen? Hvorfor ønsker noen skoler Dembra, og andre ikke? Andre innfallsvinkler kan være studier av strukturell rasisme, mangfoldsundervisning eller langtidseffekter av Dembra-satsingen ved enkeltskoler.

Innenfor dette feltet er vi åpne for å vurdere ulike typer tilnærminger, også med hensyn til metodologisk design. Vi oppfordrer til å tenke komparativt. Studien kan også gis en skandinavisk, europeisk eller internasjonal ramme.

Nødvendige kvalifikasjoner

Stipendiaten må ha nødvendige kvalifikasjoner for opptak til fakultetets ph.d.-program og vil bli tilknyttet en av fakultetets forskningsgrupper.

Kvalifikasjonskravet er fullført mastergrad eller hovedfag innen et samfunnsvitenskapelig eller humanistisk felt. Kriteriet for opptak på ph.d.-programmet er generelt minst karakteren B på masteroppgaven eller 2,5 (laudabilis) på hovedoppgaven.

Gode engelskkunnskaper muntlig og skriftlig er et krav.

Arbeidsspråket ved UiA og ARKIVET er norsk. Den som tilsettes må beherske norsk eller et annet skandinavisk språk både skriftlig og muntlig ved tiltredelse.

Ønskede kvalifikasjoner

Det vil bli lagt vekt på søkerens erfaring med tema for avhandlingen i egen utdanning eller praksis.

Personlige egenskaper

Personlig egnethet og samarbeidsevner vil bli tillagt vekt. Den som tilsettes må kunne arbeide målrettet, strukturert, konsentrert og selvstendig.

Vi tilbyr

• Faglig utvikling innenfor to ulike samfunnsviktige organisasjoner
• Et inkluderende arbeidsmiljø med trivelige kolleger
• Moderne lokaliteter
• Tilknytning til Dembra-nettverket regionalt og nasjonalt
• Både UiA og ARKIVET er IA-bedrifter
• Pensjonsavtale gjennom KLP

Stillingen lønnes etter Statens lønnsregulativ lønnsplan 17.515, kode 1017 stipendiat.

Generell informasjon

ARKIVET og UiA har tro på at mangfold beriker arbeidsplassen. Vi oppfordrer derfor kvalifiserte kandidater til å søke uavhengig av kjønn, alder, kulturell bakgrunn eller nedsatt funksjonsevne.

Aktuelle kandidater vil bli innkalt til intervju. Ansettelse foretas av en komite bestående av representanter fra både ARKIVET og UiA.

I henhold til offentlighetsloven § 25 kan søker be om ikke å bli oppført i offentlig søkerliste. Universitetet kan likevel beslutte at navn skal offentliggjøres. I så tilfelle vil søker bli varslet i forkant.

Søknad

Søknad med CV og bilag sendes på epost til soknader@arkivet.no. Følgende må legges ved:

• vitnemål
• masteroppgave (ev. hovedfagsoppgave)
• attester
• liste over vitenskapelig arbeid og FoU-virksomhet
• prosjektbeskrivelse på inntil 5 – fem – sider

Prosjektbeskrivelsen skal presentere relevant bakgrunn for undersøkelsen, forskningsspørsmål, teoretiske perspektiver, materiale, metode og framdriftsplan. All dokumentasjon må foreligge på skandinavisk språk eller engelsk.

Søknadsfrist: 15.09.2021.

Kontaktinformasjon

For spørsmål om stillingen og søknadsprosessen:

Avdelingsleder Thomas V.H. Hagen, mobil 46920446, th@arkivet.no

For spørsmål om fakultetets ph.d.-program:

Professor Aslaug Kristiansen, telefon 38141235, aslaug.kristiansen@uia.no

Som 18-åring ble han holdt fanget i kjelleren på Arkivet i to uker og avhørt flere ganger. 17. juni fikk ARKIVET besøk av tidligere Grini-fange Thorleif Lohne.

Tekst og foto: Kim Bredesen, prosjektkoordinator for Norsk digitalt fangearkiv.

Da Lohne igjen var tilbake på ARKIVET kunne han gjenfortelle, steg for steg, hvordan han opplevde den tunge tiden i fangenskap. Møtet ga også ny innsikt i hvordan celle-systemet på Arkivet var organisert i krigsårene.

5. juni hadde Fædrelandsvennen på trykk en reportasje, skrevet av Torgeir Eikeland, hvor tidsvitnet Thorleif Lohne forteller om da han som 18-åring var fange på Arkivet i 1945. Da det var ukjent for historikere på ARKIVET at han var en gjenlevende fange bestemte vi oss for å umiddelbart invitere ham til en samtale og omvisning på huset.

Møte med Thorleif Lohne

Under ARKIVETs møte med den 95-årige Lohne kom det frem flere nye opplysninger om hans historie, men også om ARKIVET som et fangested i krigsårene.

Lohne fortalte under samtale med historikerne Thomas V.H. Hagen og Kim Bredesen at han natten 6. februar 1945 plutselig ble arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet på Skjøllungstad vest for Mandal. Det skjedde mens han sov i 2. etasje i morens hus. Han hadde da våknet av at en pistol ble rettet mot ansiktet hans.

Dette var del av en større opprulling i området hvor mange andre ble samlet sammen og ført med buss til Kristiansand. Ifølge Lohne var det helt stille i bussen på vei østover. Lohne hadde ingen anelse om hvorfor han hadde blitt arrestert. Senere skulle det vise seg at han hadde blitt angitt av en person i nærmiljøet, som oppga uriktige opplysninger til Sikkerhetspolitiet om han hadde et våpenlager.

I Kristiansand ble de plassert på celler som var fylt til randen. 20 fanger befant seg i hver celle, og Lohne kjente ingen av dem. Den eneste i fengselet han kjente godt var fetteren Arnfinn Hjortland. Men han delte ikke celle med ham.

Fangenskap på Arkivet

Det gikk 10 dager før han ble sendt opp til Arkivet hvor han var fange 16. februar til 1. mars. På Arkivet måtte han omstille seg brått til helt nye omgivelser og til en hverdag med frihetsberøvelse, hvor det var helt ukjent når han skulle slippe fri igjen. Først ble han plassert på et lagerrom, deretter var han i en periode i en enecelle.

Under besøket på Arkivet viste Lohne hvordan de ulike cellene var satt opp i kjelleren på Arkivet. De befant seg på rad og rekke der hvor utstillingsrommet Brennpunkt Arkivet er nå. Han var først plassert i celle nr. 1. Ettersom det tyske sikkerhetspolitiet gjorde seg ferdig med avhør for en bestemt person ble denne flyttet til en celle med et høyere nummer. Da avhørene var over ble en fange plassert i en såkalt «fricelle» hvor denne ventet på å bli transportert videre til Grini.

Da Lohne var plassert på enecellen kom han heldigvis raskt i kontakt med andre fanger via hull som gikk langs veggene mellom alle cellene. Hans første kontakt var med åtte lærere som var i nabocellen. De ble nysgjerrig på hva han sang inne på enecellen, for å holde motet oppe. Etter det var praten i gang. Lohne kunne også fortelle at fangene sendte lapper til hverandre, så det var etablert flere måter å kommunisere på. De fikk også tiden til å gå med å spille kort, med kortstokker som ifølge Lohne, de hadde laget selv.

Selv om det ikke var mye han så til andre fanger, skjedde det av og til at han kunne få innsikt i hva som skjedde utenfor celleveggene. Hva han husker godt er da en av fangene, med etternavnet Bodin (kan ha vært mekanikeren Frank Bodin), ofte ble hentet ut om morgen fra cellen for å jobbe som sjåfør for sikkerhetspolitiet. Bodin kom tilbake om kveldene. Han hadde et gemyttelig forhold til noen av vaktene, noe som førte til at de en dag fikk fleskepannekaker på cella.

Men dette hørte til unntakene, stort sett var det ganske kummerlig kost og levevilkår for fangene på Arkivet. De levde i en hverdag fylt med usikkerhet og utrygghet, forhør og vold. I Fædrelandsvennens reportasje om Lohne forteller han at han var klar over at det var enkelte som ble stygt torturert på Arkivet. Hans celle lå ikke langt unna torturrommet på Arkivet.

Lohne unnslapp heldigvis å bli utsatt for tortur, men han ble forhørt tre ganger av SS-Untersturmführer Walther Th. Bertling, på hans kontor. Til stede var også tolken Herman Wenzel Weiss. Lohne kjente sistnevnte fra Mandal, fra før krigen. Weiss hadde etablert seg i byen etter 1. verdenskrig hvor han drev forretninger. Han hadde da ofte kjøpt inn ullvarer fra Sjølingstad Uldvarefabrik, hvor Lohne var tekstilarbeider.

I tillegg møtte Lohne også SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner som var overordnet for Sikkerhetspolitiets avdeling i Kristiansand, med hovedkvarter på Arkivet.

Minner om Grini

Fangenskapet på Arkivet tok slutt da han en dag ble lenket til en politimann og tatt med til jernbanestasjonen i Kristiansand og sendt til fangeleiren Grini i Bærum. Der var han fra 2. mars til 8. mai 1945.

Lohne delte også enkelte minner han hadde fra Grini. Der bodde han i brakke 20. Det var få han kjente der på forhånd, bortsett fra søskenbarnet og en tidligere fangevokter fra Mandal. Sistnevnte hadde trolig blitt fange selv fordi han hadde gitt hjelp til personer som var i arrest i hjembyen.

På Grini ble han kjent med andre fanger i alle aldersgrupper og med ulik bakgrunn. Han mottok brev som var underlagt sensur og pakker fra familien i Mandal. Da fikk han ekstra tilskudd til fangekosten og fikk varer, blant annet boksemelk, som han kunne bytte til seg annet som var verdifullt, som f.eks. tobakk. Han fikk også for første gang i sitt liv tyskundervisning på Grini.

Ifølge Fædrelandsvennen opplevde også Lohne de mørkere sidene ved Grini, som at personer i leiren kunne bli skutt uten varsel. Han nevner i reportasjen at jøder, polakker eller fanger fra Balkan kunne bli behandlet svært dårlig av tyske fangevoktere.

Han husker godt dagen Grini ble befridd og at dette ble proklamert av den svenske offiseren Harry Södermann, som kom til leiren 8. mai 1945 for åpne den opp. Det kom da busser til Grini og hentet alle fangene. De ble kjørt ned til Oslo sentralbanestasjon.

Han husker han kom hjem til Mandal ganske raskt, med toget, samme dag. Toget var fylt opp med passasjerer hele veien. Ingen måtte ikke betale for togreisen, alt var gratis. De gikk av toget i Kristiansand og kjørte med buss den siste strekningen, til Mandal. Vel hjemme fikk fangene et gratis måltid på Bondeheimen i Mandal. Han syntes da det var veldig godt å kunne se sin familie igjen etter fangenskapet.

Minnene til Lohne kom frem steg for steg dagen da han var tilbake 75 år etter. Han er en av de 3000 som var i fangenskap på Arkivet fra 1942-1945. Men han er en av de få som fremdeles er i live av disse fangene. Han har sett med egne øyne og opplevd hvordan det er å miste sin egen frihet på grunn av overvåkning og forfølgelse begått av et totalitært okkupasjonsregime.

De færreste kan i dag forestille seg hvordan det må oppleves å bli arrestert midt på natten og deretter havne i et fangenskap i uker i strekk, uten å vite enden på det. Lohnes sak var ikke behandlet av noen domstol og behandlingen av ham skjedde på rettsstridig grunnlag.

Lohnes historie er en viktig påminnelse om at en ikke bør lukke øynene for at dette kan gjenta seg når rettsstaten og demokratiet bryter sammen. Hva han og andre ble utsatt for under 2. verdenskrig skjer hver dag i blant annet Hviterussland, Kina, Myanmar eller Syria.