Tale på Menneskerettighetsdagen
I dag er det 75 år siden Verdenserklæringen om Menneskerettigheter ble vedtatt i FNs Generalforsamling, 10. desember, 1948.
Den gang besto FN bare av 58 land. Men alle verdensdeler var likevel representert både i generalforsamlingen og i komiteen som hadde jobbet med å utforme de 30 artiklene, som sammen med FN-pakten skulle utgjøre verdigrunnlaget for den nye verdensorganisasjonen.
Selv om erklæringen ikke er juridisk bindende for medlemslandene, har det likevel hatt stor betydning for hva FN har jobbet med for å sikre en mer rettferdig verden - uten nye verdenskriger slik de vi opplevde mellom 1914 og 1945;
avkolonisering, likestilling, utdanning, helse og utvikling – og etter hvert også klima og miljø – samt styrking av statlige institusjoner og demokratiske strukturer. I dag har alle FNs 193 medlemsland signert Verdenserklæringen, og flere av dem har også forpliktet seg juridisk til en rekke av artiklene gjennom å signere og ratifisere FNs ulike menneskerettighetskonvensjoner, som Kvinnekonvensjonen, Barnekonvensjonen og konvensjonene for Sivile og politiske rettigheter, og Sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter.
Samtidig ser vi at menneskerettighetene er under press. Mennesker som opplever krig og konflikt får ikke opprettholdt sine grunnleggende rettigheter. Særlig er kvinner, barn og minoriteter spesielt utsatte under forhold som krig og konflikt, naturkatastrofer, hungersnød og pandemier. I snart to år har vi hørt om de sivile lidelsene fra krigen i Ukraina, og de siste par månedene har vi fått løpende rapporter om den humanitære krisen som sivilbefolkningen på Gazastripen lider under på grunn av Israels krig mot Hamas – mennesker som lever i konstant frykt og er fratatt så å si alle grunnleggende menneskerettigheter.
Vi ser også at menneskerettigheter er under press i internasjonale forhandlinger, der særlige formuleringer om kvinners rettigheter eller LGBTQ+ rettigheter blir fjernet fra avtaletekster for å få konsensus blant stater som er blitt mer konservative og nasjonalistiske, både fra Afrika og Asia, men også fra Europa og andre deler av Vesten - også USA.
Flere steder opplever minoriteter å bli forfulgt. Rohingyaene i Myanmar og Uyghurene i Kina er begge eksempler på mennesker som utsettes for diskriminering og undertrykkelse på grunn av etnisitet og religion.
Også de som kjemper for menneskerettigheter opplever å bli forfulgt, sensurert eller likvidert av stater og private aktører. Derfor er det bra at årets fredspris – som jo også deles ut i dag, da FNs dag for Menneskerettigheter også sammenfaller med Alfred Nobels dødsdag – i år som i fjor går til en person som kjemper for menneskerettigheter, nemlig iranske Narges Mohammadi, som under krevende forhold har kjempet for kvinners rettigheter i Iran.
De siste tiårene har flere og flere statlige aktører uttalt at Menneskerettighetene er en vestlig konstruksjon som er blitt brukt til å undertrykke andre staters suverenitet, og i konflikt med lokale tradisjoner. Og, ja. Det finnes mange eksempler på at vestlige land har brukt menneskerettslige argumenter for å legitimere rent strategiske, økonomiske og geopolitiske fordeler, både under og etter den kalde krigen. Men det betyr ikke at menneskerettighetene er en vestlig konstruksjon. Alle kulturer og religioner har noen fellestrekk som handler om medmenneskelighet, rettferdighet, toleranse og omsorg. Det er kanskje derfor den iranske Shaen i sin tid kommenterte at Verdenserklæringen hadde et persisk opphav, siden han så likhetstrekk med lovene som den persiske kong Kyros innførte for over to og et halvt tusen år siden.
Den første artikkelen i Verdenserklæringen lyder: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
Bare ved å gjøre nettopp dette vil vi klare å holde menneskerettighetene ved hevd. Å være empatiske skapninger som handler i solidaritet på tvers av nasjonale grenser og kulturelle rammer.