Refleksjoner fra rettssalen: Kampen mot hatefulle ytringer
En forkortet versjon av denne nettartikkelen sto på trykk som kronikk i Fædrelandsvennen 27. august 2019.
Med jevne mellomrom vender diskusjonen tilbake om hva samfunnet egentlig trenger humaniora til. Etter en dag i rettssalen ble jeg veldig mye klokere, og innser mer enn noen gang hvorfor samfunnet trenger humanister. Kampen mot hatefulle ytringer må først og fremst foregå alle andre steder enn i rettsapparatet.
Jeg tilbrakte tirsdag 20. august i rettssal 8 i Tinghuset i Kristiansand, der tre menn sto tiltalt for hatefulle ytringer. Det var lærerikt, provoserende og befriende. Alle burde tilbringe en dag i retten. Mest av alt er det viktig å forstå hva som ikke skjer eller kan oppnås i en rettssal.
De tre siktede tilhører Den nordiske motstandsbevegelsen, som natt til 9. april 2018 organiserte en aksjon flere steder i landet der hakekorsflagg og bannere med påskriften «Vi er tilbake» ble hengt opp på synlige steder. Verken i Oslo eller Asker, der det visstnok foregikk lignende aksjoner, ble det skrevet forelegg. Dette skjedde bare i Kristiansand. De tre erkjente å ha hengt opp bannere ved Varoddbrua og Politihuset samt banner og flagg ved ARKIVET. Men de nektet straffeskyld, fordi de mente at denne «ytringen» ikke var hatefull. Det som framfor alt manglet i rettssalen, var beskrivelser med sikte på å forstå den samfunnsmessige konteksten som disse handlingene inngår i.
Det ble ikke gjort forsøk på å beskrive hva slags sted «Arkivet» var under andre verdenskrig eller er i dag. Dette var overraskende. Er det noe som er skjerpende i denne saken, er det, etter min mening, at naziflagget ble heist foran en bygning der det i krigsårene foregikk systematisk vold og tortur. To fanger ble dødsofre. Flere tusen fanger passerte dette stedet, og felles for alle var at «Arkivet» ble et symbol på SS’ krigsforbrytelser og krenkelser av menneskeverdet. I dag er ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter et minnested over de ofre som mistet livet eller fikk ødelagt sine liv i fangenskap.
En skulle tro at dette ville komme fram i retten, men dette skjedde ikke. Det er svært uheldig, fordi de tre nynazistene som har begått disse ufølsomme pøbelstrekene, dermed ikke ble korrigert. De mistet en mulighet til å forstå rekkevidden av det de har gjort, noe som enkelt kunne ha vært gjort ved å kalle inn som vitne ett av de tidsvitnene som ble merket av krigens grusomhet, og som kunne forklart hvordan det oppleves når et tidligere åsted for krigsforbrytelser blir besudlet med nazistiske symboler.
Hakekorset utenfor ARKIVET under krigen: Hakekorsflagget vaier i vinden utenfor Gestapo-hovedkvarteret på Arkivet under andre verdenskrig. Natt til 9. april i fjor ble det samme flagget heist igjen, denne gang av tre nynazister. Hatefullt – eller en ytring som fortjener vern i ytringsfrihetens navn? Foto: Vestagdermuseet.
Etter straffelovens §185 kan hatefull symbolbruk straffes når ytringen virker truende, forhånende eller bidrar til å fremme hat eller ringeakt overfor grupper basert på hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion eller livssyn, seksuell legning eller nedsatt funksjonsevne.
Hvordan er det mulig å vurdere det slik at det å heise naziflagget utenfor ARKIVET ikke er å forhåne eller vise ringeakt overfor de som døde som følge av den tyske okkupasjonsmaktens forbrytelser? Hvordan er det mulig å vurdere denne handlingen som ikke hatefull sett i lys av at ARKIVET har menneskerettsbasert opplæring om Holocaust og andre folkemord som sentral virksomhet? Jødiske personer med tilknytning til Agder ble forfulgt, arrestert, deportert og drept. Den hovedtiltalte i saken, nestleder i Den nordiske motstandsbevegelsen, sa i retten at han «ikke tror på holocaust». Når vi vet at antisemittismen fortsatt lever i verste velgående i Norge, hvordan kan det da ikke være hatefullt å stripse fast et banner med hakekors og slagordet «Vi er tilbake!» på muren utenfor det tidligere hovedkvarteret til det tyske sikkerhetspolitiet, som under okkupasjonen var naziregimets sentrale instrument for å knuse norsk motstand og forfølge uønskede grupper i det norske samfunnet?
Svaret er vel at dette ikke er mulig – utenfor rettssalen. Det er fullt mulig at de tre siktede ikke kommer til å bli dømt, og det kan være god juss.
Rettens konklusjon vil bli forkynt først 5. september. På 90-tallet dannet rasisten og juristen Jack Erik Kjuus Hvit Valgallianse. Partiet tok offentlig til orde for blant annet sterilisering av adoptivbarn og «den fremmede part» i «raseblandede ekteskap». I 1997 slo Høyesterett fast at dette ikke kunne aksepteres i ytringsfrihetens navn. I 2007 ble Vigrid-grunnlegger Tore W. Tvedt anmeldt etter at han i en VG-reportasje hadde tatt til orde for «å renske ut jødene». Han ble først frifunnet i lagmannsretten under henvisning til ytringsfriheten, men dette ble raskt omgjort av Høyesterett. Rettspraksis på dette området så langt tilsier at konkrete, eksplisitte oppfordringer til vold og krenkelser mot en utsatt gruppe, er innenfor det straffbare. Men terskelen er høy.
Saken i Kristiansand er av stor prinsipiell interesse juridisk sett, fordi dette er første gang noen er tiltalt for krenkende symbolbruk.
Spørsmålet om straffbarhet er likevel mindre relevant sett i en større sammenheng. Poenget er at vi ikke kan overlate denne typen spørsmål bare til juristene. De skal fortsette å gjøre sin viktige jobb for demokratiet og rettsstaten med de midler de har til rådighet. Men kampen om hva som skal tillates i det offentlige rom, den har vi alle et ansvar for å ta.
I møte med hatefulle ytringer er det lett å finne unnskyldninger for hvorfor en selv ikke trenger å stå opp mot dem. Det er lett å peke på påtalemyndighetene, eller å tro at det beste er å gi denne typen ytringer minst mulig oppmerksomhet ut fra en tankegang om at oppmerksomhet kan virke stimulerende på rekrutteringen til dette minimiljøet. Men å overse kan også ha farlige konsekvenser. Dagens symboler kan bli morgendagens virkelighet, som den amerikanske historikeren Timothy Snyder minner oss om, når han oppfordrer alle medborgere til å ta ansvar for hvordan verden rundt oss ser ut. I min verden vil jeg ikke omgi meg med nazistiske symboler brukt til å fremme nazistisk tankegods. Men det er gjennom en fri meningsutveksling at slike fullstendig uholdbare og uakseptable holdninger og handlinger best imøtegås.
Jeg har tro på at de tre siktede nynazistene kan mer enn å bare spre hat. Det er aldri for sent å lære av historien. Men vi skal heller ikke være naive. Imøtegåelsen av hatefulle ytringer bør skje gjennom en konfronterende og oppklarende tilnærming – i høflige former, så langt det er mulig. Det må finnes en vei tilbake for de som har gått seg vill. Vi må tro at det kan nytte!