I solidaritet med Ukraina
Kjære kristiansandere,
I disse dager skrives et nytt beksvart kapittel i Europas historie. Freden er tatt fra oss. Makten i Kreml valgte torsdag å invadere Ukraina.
Det er skremmende, opprivende, og vil prege Europa i lang tid.
Vi sitter med et ønske om å gjøre noe, forandre noe. Over hele verden markerer mennesker solidaritet med befolkningen i Ukraina. Takk for at du er med her i Kristiansand for å vise din støtte. Sammen markerer vi at dette - dette er forkastelig og vi fordømmer invasjonen av Ukraina.
6. januar i fjor fikk vi en rystende påminnelse om at vi ikke kan ta demokrati for gitt, med stormingen av kongressen i USA. Disse februardagene ser vi at heller ikke kan ta fred for gitt. For mange av oss, og for store deler av Europas befolkning, er det nytt.
For noen dager siden hadde Dagsrevyen en reportasje fra hovedstaden Kiev. Det var en varm og nærmest vårlig dag, sola skinte, og folk koste seg i gatene. De som ble intervjuet fryktet ikke krig, og mente dette var overdrevent og et politisk spill. I reportasjen var en herlig gjeng med spreke pensjonister som hadde felles trening i en park. Latteren satt løst, selv i den spente situasjonen.
Jeg tenker på disse menneskene nå i ettermiddag. På mødrene med små barn, på bedriftseierne, på skoleelevene og på de aller eldste. Hvordan har de det nå?
De er mennesker som du og jeg. Søstre, kjærester, fedre, ektefeller og barn. Frykten og usikkerheten de må oppleve nå, må være grusom.
Vi er rystet.
Vår dypeste medfølelse går til våre medborgere i Ukraina. Vår medfølelse går også til fortvilte russere, som må se på at makthaverne invaderer et broderfolk. Naboene, som de både deler kultur og historie med. Tusenvis av modige russere har trukket til gatene i protest, vel vitende om at det gjøres ved å sette seg selv i den aller største fare.
Krigen er grådig og nådeløs – den kommer til å stjele – liv, frihet og trygghet. Og den vil kreve mye – ikke minst mot.
The world is a village. Hele dynamikken er endret i Europa disse februardagene, og det påvirker oss alle. Dette er ikke noe vi bare kan sitte og se utspille seg direkte. Vi må være mer enn tilskuere.
Vi vet enda ikke hvordan dette vil prege oss her i Kristiansand.
Det trengs mer enn moralsk støtte. Det vi vet er at vi må åpne hjerter og lommebøker for mennesker som lider. Ifølge Unicef er det 3,4 millioner mennesker i Ukraina som nå har behov for akutt nødhjelp. Norge må bidra humanitært og økonomisk. Det er naturlig at det vil komme flyktninger, og at økonomien vil preges. Det kan, og skal med rette, kreve noe av hver og en av oss.
Ikke minst må vi holde fast på sannhet og håp i en slik tid. For vi må aldri miste håpet. Aldri oppgi håpet om at motstand mot krig kan nytte! Håp forutsetter engasjement. Likegyldighet i dag, vil føre til en enda større krise i morgen.
Jeg jobber som direktør ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter. Dette huset som en gang var Gestapos hovedkvarter, som nå er et senter hvor tusenvis av elever fra Agder kommer for å lære om og av historien, og om demokrati, fred og menneskeverd.
Det er viktig arbeid. De siste dagene viser oss at det også er livsnødvendig.
Sammen må vi løfte opp verdiene vi tror på, som verdenssamfunnet er blitt enige om i FNs erklæring om menneskerettigheter: at alle mennesker har samme verdi og er født frie, og har rett på liv, frihet og personlig sikkerhet.
Dette er ikke en tid for likegyldighet. Vi er i en tid som vil kreve noe av oss, mer enn mange av oss har opplevd før. Vi viser solidaritet med våre søsken i Ukraina.