Hakekorssaken viser hvor viktig det er at kampen mot hatefulle ytringer ikke overlates til politi og domstoler alene
Skrevet av historiker Thomas Hagen. Kortere versjon publisert i Klassekampen 11. juli 2020.
I 2017 marsjerte nynazistene i Kristiansands gater eskortert av politiet. I 2020 finner altså lagmannsretten at det å heise naziflagg i flaggborgen på ARKIVET freds- og menneskerettighetssenters private eiendom, bør beskyttes av ytringsfriheten. Det er bedrøvelig at statsadvokaten (10. juli 2020) har besluttet ikke å anke denne saken til Høyesterett. Dette viser bare hvor viktig det er at kampen mot hatefulle ytringer ikke må overlates til politi og domstoler alene.
Les også: Refleksjoner fra rettssalen: Kampen mot hatefulle ytringer.
I tillegg til flagget ble et banner med hakekors og budskapet «Vi er tilbake!» hengt opp ved ARKIVET, utenfor Politihuset og ved Varoddbrua. I Kristiansand tingrett i juni 2019 ble de tre funnet skyldige etter straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer. Dette var første gang denne paragrafen ble prøvd i en sak som ikke dreide seg om verbale ytringer, men om symbolbruk. Fordi det ikke fins lignende saker, vil rettsavgjørelsen skape presedens. At lagmannsretten konkluderte med frifinnelse, tilsier at dette er en prinsipielt viktig sak. Dette er ingen lokalsak, men en sak av stor nasjonal interesse og betydning.
Juristene definerer veldig mye som de ikke har greie på. Hva som er hatefullt i et samfunn, kan ikke jussen besvare alene.
BETYDNINGEN AV KONTEKST
Hatefulle ytringer-paragrafen (fra 2005) angir at «den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring» kan straffes med bot eller fengsel i inntil tre år. Den slår også fast at symbolbruk regnes som ytringer. Med hatefullt i lovens forstand menes det å true eller forhåne, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse, religion/livssyn, seksuell legning eller funksjonsevne.
Rettspraksis så langt er at oppfordringer til vold og krenkelser mot utsatte grupper er innenfor det straffbare. Behandlingen av naziflaggsaken i Kristiansand illustrerer hvordan retten utelukkende forholder seg til problemstillingen rent juridisk, det vil si ut fra tidligere rettspraksis. Men i forarbeidene til den reviderte § 185 (2005) ble det bemerket at det var behov for å gi utsatte grupper et bedre vern mot rasistiske og krenkende ytringer. Det vil si at konteksten som ytringen inngår i skal tillegges større vekt. Det er her lagmannsrettens dom har sin store svakhet.
Enhver forstår at et overarbeidet rettsvesen vil ha begrensede ressurser å sette inn i en enkelt sak. Nettopp derfor burde det ha vært klart for retten at forståelsen av sentrale historiske forhold, fenomener og begreper i en så viktig sak som dette, må basere seg på vurderinger hentet fra relevante forskningsmiljøer, hvorav ett av dem befinner seg nettopp på ARKIVET.
Kjernen i lagmannsrettens dom er at de tre nynazistene bør frifinnes fordi handlingen natt til 9. april 2018 er uttrykk for en generell tilslutning til nazismen som ikke truer noen spesielt, og som derfor bør omfattes av ytringsfriheten. Denne rystende konklusjonen er mulig fordi tre sentrale momenter er utilstrekkelig behandlet og til dels misforstått. For det første må symbolbruken ses i lys av bevegelsens øvrige propagandavirksomhet. For det annet spilte Gestapo en særlig framtredende rolle med hensyn til forfølgelse av samfunnets utsatte grupper. Og for det tredje er det ikke mulig å forstå ytringen uten å forstå hvorfor ARKIVET ble valgt som hovedmål for aksjonen.
NYNAZISTISK PROPAGANDA
Ut fra nynazistenes nettside nordfront.net er det klart nok at målet er et «raserent» Norge, noe som fortrinnsvis skal skje på en «human» måte ved at grupper som ikke ses som en del av folkefellesskapet gis anledning til frivillig å forlate landet. Allerede om natten 9. april 2018 ble de tre tiltalte stanset av politiet, som gjorde beslag i en del materiell i en varebil. To stickers inneholdt slagordene «Knus homolobbyen» og «Fuck refugees». På direkte spørsmål i tingretten om hvorvidt han støtter vold mot jøder, svarte hovedtiltalte, nestleder i Den nordiske motstandsbevegelsen i Norge, Tommy Olsen, nei. På spørsmål om hva han mente om Holocaust, uttalte han at det er en «historisk versjon fremsatt av de allierte etter krigen» som inneholder mange feil, og at «det er ikke sant at det foregikk et folkemord». Aktoratets plikt burde ha vært å knytte symbolbruken til kjente konspirasjonsteorier og ideologier. Ifølge en håndbok for aktivister i Den nordiske motstandsbevegelsen kan vold nyttes i «nødverge». Der slutter altså «humaniteten».
SS OG SIPO
Retten legger til grunn at det er uklart hvorvidt Gestapo hadde en særlig befatning med forfølgelse av minoriteter. På dette punkt er lagmannsrettens dombegrunnelse så svakt utviklet at det grenser til det uansvarlige. SS og det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo), som Gestapo var en del av, ble innen internasjonal rett etter 1945 ansett for kriminelle organisasjoner, noe som forplikter Norge ennå i dag. Gestapo i Kristiansand var, i likhet med SS- og Sipo-avdelinger alle andre steder, gjennomsyret av rabiat raseideologi og antisemittisk fundert konspirasjonstenkning. Sipo-sjefen i Kristiansand, Rudolf Kerner, hadde fersk erfaring fra arbeid med etnisk renskning i Saarland og forfølgelse av homofile da han kom til Norge. Noe av det første Sipo gjorde etter at de kom til Kristiansand, var å skaffe seg oversikt over jødiske personer i distriktet. Leiligheter eid av jøder ble beslaglagt og forretninger eid av jøder ble trakassert og utsatt for stengningsforsøk. Jøder, i likhet med kommunister og nazimotstandere som på forhånd var kjent for Sipo, ble etterlyst og forsøkt ufarliggjort umiddelbart, allerede i mai 1940! Tre av familiene som drev forretninger i Kristiansand, ble tilintetgjort. Dette er godt dokumentert gjennom bøker, undervisning, formidling og vår faste utstilling som er besøkt av titusener.
Da Den nordiske motstandsbevegelsen valgte ARKIVET som hovedmål for aksjonen i 2018, var det selvsagt langt fra tilfeldig. Uten kunnskap om konteksten gir ikke ytringen noen som helst mening. Valg av tid og sted var en del av ytringen.
ARKIVET SOM MÅL
Den nordiske motstandsbevegelsen er tilsynelatende langt bedre oppdatert på hva ARKIVET og de seks andre freds- og menneskerettssentrene i Norge (ett av dem er HL-senteret) driver med enn det påtalemyndighetene er. Vi har nemlig hatt besøk av nynazister tidligere. Den 27. januar 2015, på Den internasjonale holocaustdagen, gikk Den nordiske motstandsbevegelsen til aksjon mot ARKIVET. Diverse klistremerker ble hengt opp på bygningen og i døra ved hovedinngangen. Klistremerkene bar slagord av typen «For ett fritt og forent Norden», bevegelsens symbol (som består av en sort pil på grønn bakgrunn innrammet av et kvadrat stilt på spissen) samt referanse til bevegelsens nettside, nordfront.net. Foranledningen for dette er at ARKIVET siden 2006 har markert denne dagen gjennom det som har utviklet seg å bli Nordens største heldagsopplegg mot rasisme og antisemittisme for ungdomsskoleelever på denne dagen, og som de siste årene har nådd over 1500 elever hvert år.
Dette er også en del av konteksten som naziflaggheisingen inngår i. Da er det forstemmende at retten virker å være helt uinformert om dette. Den «grundige drøftingen» – ja, dette er Fædrelandsvennens utrolige attest om domsbegrunnelsen på lederplass i avisa både 30. juni og 2. juli – er i realiteten lite annet enn virkelighetsfjern synsing basert på et helt utilstrekkelig kunnskapsgrunnlag.
UTSATTE GRUPPER TRENGER VERN
Det er ikke mulig å gi sin tilslutning til nasjonalsosialismen, slik de tre tiltalte erkjenner at de gjør, uten å forstå dette som tilslutning også til rasisme og antisemittisme. Minoriteter trenger et særlig vern mot hatkriminalitet. Den koordinerte aksjonen mot utvalgte jødiske mål flere steder i Danmark natt til 10. november i fjor, i tilknytning til minnedagen for Novemberpogromen i 1938 (også kjent som «Krystallnatta»), var avskyelig og skremmende. Blant annet ble klistremerker med davidsstjerne hengt opp på postkasser og gravsteder ble skjendet. Nynazister i Skandinavia bør på ingen måte oppmuntres til å holde fram med slike pøbelstreker. Tvert om er det svært viktig at de blir korrigert og tydelig imøtegått.
BEHOV FOR KORRIGERING
Idealet om en fri meningsutveksling der uholdbare holdninger og påstander blir avslørt og tilbakevist, forutsetter en offentlig samtale. Men det går ikke an å diskutere saklig mot ytringer i form av hærverk begått i nattens mulm og mørke av personer som ikke engang vedkjenner seg disse ytringene når de konfronteres med dem (de tre tiltalte erkjente først de faktiske forhold ett år senere, da saken kom opp i Tingretten).
Det er noe paternalistisk og nedlatende over ikke å skulle svare med en straffereaksjon overfor noe som så tydelig er ment som en grenseoverskridende, hatefull handling. Hvis storsamfunnet ikke korrigerer de som fremsetter slike ytringer, vil pøblene radikaliseres ytterligere, med fare for at de begår alvorligere hatkriminalitet neste gang.
"EN TILSTREKKELIG SPESIFISERT PERSONKRETS"
Lagmannsretten påpeker mangelen av en «tilstrekkelig spesifisert personkrets». Noen må altså trues, forhånes eller ringeaktes for at det kan foreligge en hatytring. Jeg er noen. Jeg reagerer på denne uretten på vegne av minoriteter i Norge, men også på vegne av meg selv og det demokratiske, inkluderende og mangfoldige samfunnet jeg ønsker å leve i, der menneskerettighetene og menneskeverdet respekteres og råder.
Høyesterett burde ha behandlet dette spørsmålet, av hensyn til vår rettssikkerhet. Men jussen alene kan ikke, og skal heller ikke, løse problemet med hatefulle ytringer. Her påhviler det hele sivilsamfunnet og hver enkelt av oss et stort ansvar.
Hva de tre selverklærte «nasjonalsosialistene» burde ha fått som straffereaksjon, er pålagt samfunnstjeneste ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter.