Som 18-åring ble han holdt fanget i kjelleren på Arkivet i to uker og avhørt flere ganger. 17. juni fikk ARKIVET besøk av tidligere Grini-fange Thorleif Lohne.
Tekst og foto: Kim Bredesen, prosjektkoordinator for Norsk digitalt fangearkiv.
Da Lohne igjen var tilbake på ARKIVET kunne han gjenfortelle, steg for steg, hvordan han opplevde den tunge tiden i fangenskap. Møtet ga også ny innsikt i hvordan celle-systemet på Arkivet var organisert i krigsårene.
5. juni hadde Fædrelandsvennen på trykk en reportasje, skrevet av Torgeir Eikeland, hvor tidsvitnet Thorleif Lohne forteller om da han som 18-åring var fange på Arkivet i 1945. Da det var ukjent for historikere på ARKIVET at han var en gjenlevende fange bestemte vi oss for å umiddelbart invitere ham til en samtale og omvisning på huset.
Møte med Thorleif Lohne
Under ARKIVETs møte med den 95-årige Lohne kom det frem flere nye opplysninger om hans historie, men også om ARKIVET som et fangested i krigsårene.
Lohne fortalte under samtale med historikerne Thomas V.H. Hagen og Kim Bredesen at han natten 6. februar 1945 plutselig ble arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet på Skjøllungstad vest for Mandal. Det skjedde mens han sov i 2. etasje i morens hus. Han hadde da våknet av at en pistol ble rettet mot ansiktet hans.
Dette var del av en større opprulling i området hvor mange andre ble samlet sammen og ført med buss til Kristiansand. Ifølge Lohne var det helt stille i bussen på vei østover. Lohne hadde ingen anelse om hvorfor han hadde blitt arrestert. Senere skulle det vise seg at han hadde blitt angitt av en person i nærmiljøet, som oppga uriktige opplysninger til Sikkerhetspolitiet om han hadde et våpenlager.
I Kristiansand ble de plassert på celler som var fylt til randen. 20 fanger befant seg i hver celle, og Lohne kjente ingen av dem. Den eneste i fengselet han kjente godt var fetteren Arnfinn Hjortland. Men han delte ikke celle med ham.
Fangenskap på Arkivet
Det gikk 10 dager før han ble sendt opp til Arkivet hvor han var fange 16. februar til 1. mars. På Arkivet måtte han omstille seg brått til helt nye omgivelser og til en hverdag med frihetsberøvelse, hvor det var helt ukjent når han skulle slippe fri igjen. Først ble han plassert på et lagerrom, deretter var han i en periode i en enecelle.
Under besøket på Arkivet viste Lohne hvordan de ulike cellene var satt opp i kjelleren på Arkivet. De befant seg på rad og rekke der hvor utstillingsrommet Brennpunkt Arkivet er nå. Han var først plassert i celle nr. 1. Ettersom det tyske sikkerhetspolitiet gjorde seg ferdig med avhør for en bestemt person ble denne flyttet til en celle med et høyere nummer. Da avhørene var over ble en fange plassert i en såkalt «fricelle» hvor denne ventet på å bli transportert videre til Grini.
Da Lohne var plassert på enecellen kom han heldigvis raskt i kontakt med andre fanger via hull som gikk langs veggene mellom alle cellene. Hans første kontakt var med åtte lærere som var i nabocellen. De ble nysgjerrig på hva han sang inne på enecellen, for å holde motet oppe. Etter det var praten i gang. Lohne kunne også fortelle at fangene sendte lapper til hverandre, så det var etablert flere måter å kommunisere på. De fikk også tiden til å gå med å spille kort, med kortstokker som ifølge Lohne, de hadde laget selv.
Selv om det ikke var mye han så til andre fanger, skjedde det av og til at han kunne få innsikt i hva som skjedde utenfor celleveggene. Hva han husker godt er da en av fangene, med etternavnet Bodin (kan ha vært mekanikeren Frank Bodin), ofte ble hentet ut om morgen fra cellen for å jobbe som sjåfør for sikkerhetspolitiet. Bodin kom tilbake om kveldene. Han hadde et gemyttelig forhold til noen av vaktene, noe som førte til at de en dag fikk fleskepannekaker på cella.
Men dette hørte til unntakene, stort sett var det ganske kummerlig kost og levevilkår for fangene på Arkivet. De levde i en hverdag fylt med usikkerhet og utrygghet, forhør og vold. I Fædrelandsvennens reportasje om Lohne forteller han at han var klar over at det var enkelte som ble stygt torturert på Arkivet. Hans celle lå ikke langt unna torturrommet på Arkivet.
Lohne unnslapp heldigvis å bli utsatt for tortur, men han ble forhørt tre ganger av SS-Untersturmführer Walther Th. Bertling, på hans kontor. Til stede var også tolken Herman Wenzel Weiss. Lohne kjente sistnevnte fra Mandal, fra før krigen. Weiss hadde etablert seg i byen etter 1. verdenskrig hvor han drev forretninger. Han hadde da ofte kjøpt inn ullvarer fra Sjølingstad Uldvarefabrik, hvor Lohne var tekstilarbeider.
I tillegg møtte Lohne også SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner som var overordnet for Sikkerhetspolitiets avdeling i Kristiansand, med hovedkvarter på Arkivet.
Minner om Grini
Fangenskapet på Arkivet tok slutt da han en dag ble lenket til en politimann og tatt med til jernbanestasjonen i Kristiansand og sendt til fangeleiren Grini i Bærum. Der var han fra 2. mars til 8. mai 1945.
Lohne delte også enkelte minner han hadde fra Grini. Der bodde han i brakke 20. Det var få han kjente der på forhånd, bortsett fra søskenbarnet og en tidligere fangevokter fra Mandal. Sistnevnte hadde trolig blitt fange selv fordi han hadde gitt hjelp til personer som var i arrest i hjembyen.
På Grini ble han kjent med andre fanger i alle aldersgrupper og med ulik bakgrunn. Han mottok brev som var underlagt sensur og pakker fra familien i Mandal. Da fikk han ekstra tilskudd til fangekosten og fikk varer, blant annet boksemelk, som han kunne bytte til seg annet som var verdifullt, som f.eks. tobakk. Han fikk også for første gang i sitt liv tyskundervisning på Grini.
Ifølge Fædrelandsvennen opplevde også Lohne de mørkere sidene ved Grini, som at personer i leiren kunne bli skutt uten varsel. Han nevner i reportasjen at jøder, polakker eller fanger fra Balkan kunne bli behandlet svært dårlig av tyske fangevoktere.
Han husker godt dagen Grini ble befridd og at dette ble proklamert av den svenske offiseren Harry Södermann, som kom til leiren 8. mai 1945 for åpne den opp. Det kom da busser til Grini og hentet alle fangene. De ble kjørt ned til Oslo sentralbanestasjon.
Han husker han kom hjem til Mandal ganske raskt, med toget, samme dag. Toget var fylt opp med passasjerer hele veien. Ingen måtte ikke betale for togreisen, alt var gratis. De gikk av toget i Kristiansand og kjørte med buss den siste strekningen, til Mandal. Vel hjemme fikk fangene et gratis måltid på Bondeheimen i Mandal. Han syntes da det var veldig godt å kunne se sin familie igjen etter fangenskapet.
Minnene til Lohne kom frem steg for steg dagen da han var tilbake 75 år etter. Han er en av de 3000 som var i fangenskap på Arkivet fra 1942-1945. Men han er en av de få som fremdeles er i live av disse fangene. Han har sett med egne øyne og opplevd hvordan det er å miste sin egen frihet på grunn av overvåkning og forfølgelse begått av et totalitært okkupasjonsregime.
De færreste kan i dag forestille seg hvordan det må oppleves å bli arrestert midt på natten og deretter havne i et fangenskap i uker i strekk, uten å vite enden på det. Lohnes sak var ikke behandlet av noen domstol og behandlingen av ham skjedde på rettsstridig grunnlag.
Lohnes historie er en viktig påminnelse om at en ikke bør lukke øynene for at dette kan gjenta seg når rettsstaten og demokratiet bryter sammen. Hva han og andre ble utsatt for under 2. verdenskrig skjer hver dag i blant annet Hviterussland, Kina, Myanmar eller Syria.
