I anledning markeringen av frigjøringsdagen holdt Audun Myhre, direktør ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, tale ved minnebautaen. Her kan den leses i sin helhet.
I dag feirer vi at det er 75 år siden 8. mai 1945. Dagen da den nye tiden begynte etter 5 år med okkupasjon. I dag venter vi på ett vis, uten enhver annen sammenligning, på en ny 8.mai – dagen da det vanlige hverdagslivet fullt ut kan gjenopptas etter korona.
Under de 5 krigsårene måtte landet vårt tilpasse seg at en fremmed makt hadde tatt over styringen. Samtidig var det 5 år med motstand, både militær og sivil motstand, organisert mostand og hverdagsmotstand på individnivå.
Det var motstand mot selve okkupasjonen. Men også og like viktig: Det var motstand mot de verdier og det menneskesyn som den nazistiske okkupasjonsmakten representerte.
Motstandskampen var derfor også en verdikamp. En verdikamp som kom til uttrykk på mange og ulike måter i hverdagen: på sosiale og kulturelle arenaer, på arbeidsplasser, skoler og universitet, i kirkeliv, idretten og organisasjonslivet forøvrig. Og selv om landet vårt ble militært okkupert, fant den nazistiske ideologi heldigvis ikke vesentlig fotfeste i vårt folk.
Det skyldes ikke minst at det var mange som aktiv deltok i motstandskampen, både den militære og den sivile. For noen av disse mennesker førte motstanden til det aller største offer. På denne minnebautaen her ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter står navnet på til sammen 162 mennesker fra Agder. Disse mistet livet i krigsfangenskap under andre verdenskrig. Disse 162 mennesker minnes vi i dag.
Samtidig vet vi at det var mange flere fra Agder som mistet livet som en følge av deltagelse i krigsoperasjoner og motstandskamp. I tillegg mistet også mer enn 600 krigsseilere fra Agder livet. Vi hedrer minnet til disse 162 mennesker og bærer med oss alle de andre som gav det samme offer. Symbolsk hedrer vi deres minne ved at det ganske snart legges ned blomster ved minnebautaen.
Rundt minnebautaen ligger det steiner som viser antall kvinner og menn fra Agder som ble arrestert og satt fengslet mer enn 3 døgn. For svært mange satte dette dype spor, både i deres egne liv og i livet til deres nærmeste. Mange av deres historier er lite kjent. Og på landsbasis vet vi at antall fanger er nærmere 45 000.
Vi her ved ARKIVET er derfor svært glade for at vi i dag, sammen med og i tett samarbeid med Falstadsenteret i Trøndelag, kan lansere et stort, nasjonalt prosjekt som vil hedre alle disse menneskene: Fanger.no. Dette er en database hvor alle disse menneskenes har sin egen profil.
Like viktig som den symbolske heder, er det at vi hedrer disse menneskenes minne ved å kjempe for de verdier som den gang, under krigen, både ble truet og satt ut av spill. Helt grunnleggende handlet det om samfunnssyn og menneskesyn.
Spørsmålet blir derfor, trues demokratiet i dag? Og er det krefter, dynamikker og tendenser i dagens samfunn som undergraver respekten for enkeltmennesket verdi? Uavhengig av alle de kategorier og karakteristikker vi bruker om hverandre i ulike sammenhenger, ser vi i den andre et bokstavelig talt et like-verdig menneske? Når vi i mange sammenhenger evaluerer hverandre, får og setter karakterer på hverandre, blir det gjort med utgangspunkt i en grunnleggende respekt for det enkelte menneskes ukrenkelige verdi?
Og blir det et for stort ord når vi står ved denne minnebautaen og bruker ordet kamp om dagens utfordringer? Blir det for svulstig når vi sier vi vil kjempe for verdiene som ble truet og satt til side under okkupasjonen?
Koronasituasjonen er en test på demokratiets evne til å møte ekstreme situasjoner. På samme måte som Stortinget etter okkupasjonen 9.april 1940 måtte innføre fullmaktslover, har noe av det samme vært nødvendig i disse tider både i Norge og mange andre demokratiske land rundt forbi i verden. Den demokratiske testen består ikke minst i at situasjonen ikke misbrukes til på sikt å undergrave de demokratiske institusjoner. Dessverre ser vi eksempler på at så skjer ute i verden, og til og med i europeiske demokratier.
Koronasituasjonen er også en test på hvilket menneskesyn samfunnet bygger på. Helsevesenet må daglig foreta vanskelige etiske beslutninger rundt liv og død. I dagens situasjon må politikerne våre ta politiske beslutninger som mer enn vanlig direkte berører samme tema.
Åpenheten for debatt, både i media og i det politiske miljøet, om virkemidler, ressursbruk og retningslinjer, bekrefter så langt at vi har et demokrati som fungerer. Også i denne situasjonen.
Blir det da for svulstig at vi tar ordet kamp i vår munn i møte med dagens utfordringer når vi hedrer de som ofret livet under krigen? Demokratiet står sterkt i Norge, men det er ingen selvfølge. Kampen i dag består nettopp i å bekjempe likegyldigheten og tanken at demokratiet er en selvfølge. Demokratiet er vårt nasjonale hjerte. Det må stadig trenes. Demokratiet må praktiseres og fremsnakkes, hvis ikke dør det ut. Det er det minste vi kan gjøre når vi hedrer de som faktisk ofret alt i kampen for fred og frihet!
Vi lyser fortsatt fred over minnet til de som gav sitt liv for vår fred og frihet.
