Vaksinasjonsprogram mot splittelse og hat
Kronikken er publisert på fvn.no torsdag 28. januar.
Et sårt tiltrengt vaksinasjonsprogram mot Covid-19 er i gang. Jeg skulle ønske et annet kappløp var prioritert like høyt: Et internasjonalt vaksinasjonsprogram mot splittelse og hat.
27. januar ble «Kunnskapens tre» plantet ved Arkivet freds- og menneskerettighetssenter som en del av Holocaustmarkeringen i Kristiansand. Eiketreet skal minne om hva som er den aller beste vaksinen mot en pandemi av misinformasjon, hat og splittelse: Undervisning og kunnskap!
Kristiansand. Min hjemby. Byen der barna mine spør: Er det egentlig trygt å bo bak et regnbuefarget gjerde? Byen der nynazister i juni 2017 marsjerte fritt gjennom sentrum, flankert av norsk politi. Byen der tre medlemmer fra organisasjonen med det misvisende navnet «Den nordiske motstandsbevegelsen» heiste naziflagget natt til 9. april 2018 sammen med et stort banner med påskriften «Vi er tilbake».
Hvem er dette «vi», og hva betyr det at de er tilbake?
Den nordiske motstandsbevegelsen er en nasjonalsosialistisk bevegelse som gjennom revolusjon vil skape et blendahvitt, raserent Norden. Med «alle tilgjengelige midler» skal den «sionistiske eliten» bekjempes og alle «fremmedkulturelle» sendes ut av landet. Øverst på deres liste over anbefalt litteratur, står Adolf Hitlers Min kamp.
Ved å heise naziflagget ved akkurat Arkivet 9. april, befestet nynazistene i egne øyne idéen om å ha «gjenerobret Kristiansand». Arkivet var Gestapos hovedkvarter på Sørlandet under andre verdenskrig. I fengselscellene og torturkammeret som står intakt i kjelleren, skulle all motstand mot nazismen slås ned. Her ble det drevet utstrakt tortur mot mennesker som kjempet for frihet og menneskeverd.
I går, på den internasjonale Holocaustdagen, mintes vi de mange millionene liv som ble ofre for nazismens etniske rensing under andre verdenskrig. Med de politiske strømningene vi ser rundt oss i dag, er vi nødt til å gjøre mer enn å minnes fortiden.
- Om dere minnes (Holocaust) den 27. januar, glemmer dere den 28. januar. Å minnes er ikke nok. Det som teller er undervisning. Dere må undervise, sa 95 år gamle Anita Lasker-Wallfisch nylig i et intervju med The Guardian.
Anita Lasker-Wallfisch overlevde Auschwitz fordi hun spilte cello. Cellister var vanskelige å erstatte i leirorkesteret. Hver dag spilte de mens fangene marsjerte til og fra tvangsarbeid. Orkesteret ble ledet av Gustavs Mahlers niese, Alma Rose.
Norges eget tidsvitne, Edith Notowicz, forteller om den absurde opplevelsen det var å ankomme Auschwitz etter dagevis på godstog, innestuet sammen med 60 andre mennesker, uten mat, vann eller toaletter, for så å bli møtt av et lystig orkester på perrongen. Et lystig orkester, schæferhunder og soldater som kjapt avgjorde hvem som skulle leve og hvem som skulle dø. 14 år gamle Edith kom bort fra sine foreldre og sin søster i kaoset. Hun så dem aldri igjen. Når hun nå prøver å minnes ansiktene deres, strever hun med å huske. Alle familiebildene ble brent. Hennes mulighet for selv å få barn, ble tatt fra henne av redselslegen Josef Mengele. Uten bedøvelse. Nazistene utslettet Ediths fortid – og fremtid. Som de gjorde med så mange andre.
Haugesunderen Moritz Rabinowitz var en av dem som ropte høyest om hva som var i ferd med å skje. Igjen og igjen advarte han oss nordmenn om hva nazisme egentlig betyr. «Ingen kan lenger forbli likegyldige overfor det dramaet som utspiller seg like utenfor vår stuedør. Ingen kan med alvor si at det ikke vedkommer en», skrev Rabinowitz i et leserinnlegg 11. desember 1939. Tre og et halvt år senere var hele familien hans utslettet. Barnebarnet Harry var to år da han stabbet inn i gasskammeret i Auschwitz sammen med sin mor, Edith. I Ediths mage lå Harrys ufødte søster eller bror.
Å se en mann ikledd påskriften «Camp Auschwitz – work brings freedom» blant terroristene som inntok den amerikanske kongressen 7. januar, er en iskald påminnelse om hva som står på spill akkurat nå. Det eneste overraskende ved stormingen av kongressen i USA, er at enkelte er overrasket over at det skjedde. Tegnene har vært tydelige fra det sekund Trump entret den politiske scenen fra ytterste høyre. Å overse dem, krever den samme evnen til fornektelse som storsamfunnet kollektivt valgte i 30-årene.
Også her hjemme ser vi en bekymringsfull utvikling. Fremmedfrykt, antisemittisme og islamhat vokser i både omfang og legitimitet. Oss- og dem-tankegang dyrkes kynisk av populistiske krefter. Eksemplene på at veien fra ord til handling er kort, er for mange og for alvorlige.
Fornektelse er vårt mentale immunforsvars mest effektive våpen. Fornektelse hjelper oss å fokusere og prioritere. Fornektelse hjelper oss å overleve. Men fornektelse kan også være dødelig. Fornektelse lar oss overse signalene om hvor vi er på vei mens det enda er mulig å snu.
Treet vi har plantet utenfor Arkivet, er inspirert av et tre Edith Notowicz sin far plantet til henne før krigen. Etter utslettelsen var dette treet alt hun hadde igjen. Som storsamfunn sviktet Europa minoritetene våre sist vi ble satt på prøve. Seks av våre ti millioner jøder ble utslettet. Vi skylder dem å sørge for at det aldri skjer igjen. Vi skylder dem, og oss alle, å bekjempe splittelse og hat med samme dedikasjon som vi bekjemper Covid-19. Eller som Erna Solberg kanskje ville sagt: Klarer vi en dugnad, klarer vi to!