Norske kollaboratører på ARKIVET

historisk svarthvitt fotografi av flere menn i uniform
Før avreise til Vinterkrigen: Wehus (her til venstre) hadde fått sin militære utdanning i Garden.

Mange nordmenn gjorde det mulig for det tyske sikkerhetspolitiet å gjennomføre sine tiltak i Agder-fylkene. Til sammen var mellom 80 og 90 nordmenn på en eller annen måte tilknyttet den daglige driften ved Sipos hovedkvarter under krigen.

Norske ansatte på ARKIVET

Sipo hadde bruk for fangevoktere, sjåfører, sekretærer, tolker, renholdere og annet kontor-og servicepersonale. Alt i alt var det om lag like mange norske som tyske statsborgere som tjente til livets opphold på ARKIVET i årene 1942-45. De norske hjelperne ble rekruttert til tjeneste for Sipo på høyst forskjellige måter: Gjennom press, ved tilfeldigheter, av ideologisk overbevisning, på grunnlag av økonomiske motiver eller av renopportunisme.

Ole Wehus, en av de mest kjente nordmennene som var tilknyttet ARKIVET under andre verdenskrig, sa under landssviksaken: «Jeg er 100% sikker på at alle som var ansatt på Arkivet, på en eller annen måte måtte vite hva som foregikk, idet de ikke kunne unngå før eller senere å se fangene etter at de var blitt behandlet.» Også norske ansatte visste hva som foregikk og medvirket til mishandling og tortur av fanger. En av dem fikk dødsdom etter krigen, en annen fikk livsvarig tvangsarbeid.

Angiverne

Sipo rekrutterte en rekke norske angivere. Dette var kvinner og menn som på eget initiativ rapporterte til tyskerne om motstandsvirksomhet. Motivet for å la seg verve som angiver kunne variere. Noen ble vervet mens de selv satt i fangenskap, for selv å slippe straff eller for å beskytte familiemedlemmer. I andre tilfeller er det klart at motivet var å oppnå visse fordeler eller knapphetsgoder, som sigaretter eller brennevin.

Det fantes også angivere som villig stilte seg til tjeneste for tyskerne, fordi de var politiske meningsfeller. Noen få såkalte V-personer (av det tyske ordet for forbindelse eller tillit) arbeidet i perioder mer eller mindre fast som informanter for tysk og norsk politi og mottok lønn for dette. På ARKIVET ble kontakt med angivere ledet av føringsoffiserer fra avd. IV. Det totale antallet angivere med forgreininger til Sipo i Kristiansand lå på rundt hundre, hvorav om lag tretti var relativt aktive.

Ole Wehus: Den brutale angiveren

Ole Wehus (1909-1947) har blitt omtalt som den mest beryktede og farligste angiveren i Sør-Norge. Wehus var ikke ansatt på ARKIVET som tolk, men som saksbehandler i kraft av at han var statspolitibetjent. Det norske statspolitiet (Stapo) ble opprettet i 1941 og kom til å stå til direkte disposisjon for tysk politi i Norge. Så godt som alle ansatte i Stapo var medlemmer av Nasjonal Samling.

Stapo-avdelingen i Kristiansand ble ledet fra Stavanger og opprettet i april 1942, med Wehus som en av tre tjenestemenn. I to perioder var Wehus helt og holdent avgitt til Sipo, med ARKIVET som tjenestested: Fra oktober 1943 til mai 1944 og fra oktober 1944 til desember samme år. I denne tida deltok han energisk i Sipos arbeid for å knekke motstandsbevegelsen på Sørlandet.

De siste månedene av krigen tjenestegjorde han i Oslo. Wehus var delaktig i tortur av over hundre norske fanger; under arrestasjoner og husundersøkelser samt under skjerpede forhør på ARKIVET. Agder lagmannsrett dømte ham til livsvarig fengsel, men Høyesterett hevet dommen til dødsstraff. Det ble lagt særlig vekt på at Wehus med sin gode hukommelse, inngående lokalkunnskap og ferdigheter i tysk, hadde ytt et vesentlig bidrag til fiendens krigsinnsats i Agder-fylkene.

Ole Wehus ble skutt på Akershus festning 10. mars 1947.

Den største trusselen for nordmenn på Agder under krigen

Den brutaliteten Wehus la for dagen på Arkivet har vært forklart på ulike og til dels motstridende måter. Noen har villet se Wehus som et tidligere mobbeoffer som under krigen fikk sin sjanse til å ta igjen. Andre har beskrevet Wehus som intelligent og kynisk. Uten tvil var han overbevist nasjonalsosialist, og han satte sin lit til tysk seier. Wehus var ikke alene om å ha slike holdninger og oppfatninger. Men han utviklet seg til å bli den største trusselen for andre nordmenn på Agder under krigen.