Innledning til lærere

Det «gule bygget» som i dag er med å utgjøre ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter har en lang historie. Mellom 1943-45 ble bygget overtatt av de nazistiske okkupantene, og omgjort til en politistasjon og fengsel for Gestapo, det tyske politiske politiet.

Mye kan sies om Gestapo og det som skjedde i bygget vårt, men ordet brutalitet går ofte igjen. Gestapo opererte utenfor loven, og møtte sjeldent offisielle sanksjoner for sine overtramp. Gestapo var i Norge, Tyskland og andre okkuperte land et fryktet verktøy for det nazistiske regimet, med utstrakt bruk av spionnettverk, tortur av fanger og mer eller mindre vilkårlige arrestasjoner. Historier fra bygget i denne perioden er i bunn og grunn historier om hva slags overgrep mennesker er i stand til å begå mot hverandre. Men bygget vårt er også historier om menneskelig tåleevne, utholdenhet, liv og samhold i de aller mørkeste stunder.

Arne Toralf Eilertsen (f. 1932) er den eneste personen som satt fanget på «Arkivet», som fortsatt er i live – mange har gått bort etter år 2000. Ikke bare det, men han er så vidt vi vet også den yngste som satt fanget hos oss – i to netter satt han innestengt på et lite kott, som var i bruk som celle. Han var da 12 år, like gammel som elevene i 7. klasse. Hvorfor kan du lese i hans profil på fanger.no (https://fanger.no/persons/44838), som drives av blant annet ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter.

Det tok nesten femti år før Arne valgte å dele sin historie med omverdenen. Når hans senere gode venn Lasse Laudal, som selv satt på Arkivet som 16-åring, Kai Erland og en del andre ildsjeler på 90-tallet tok initiativ til å omdanne bygget fra det daværende Statsarkivet (som ble flyttet) og til et minnested og dokumentasjonssenter valgte han å fortelle hva han hadde opplevd. Han har formidlet for titusenvis av elever siden, både i forbindelse med Arkivets virksomheter, men også som guide på «Hvite busser» i Tyskland og Polen.