Radikal forskning mot terror

Radikal forskning mot terror

Radikalisering er et upresist ord for å beskrive fenomenet mange opplever som en reell, men samtidig veldig diffus og uforutsigbar trussel. Skal en virkelig forstå fenomenet, må en tenke radikalt og sette bindestrek mellom tidligere adskilte begrep og fagfelt. Like viktig som å vite hva en skal lete etter, er hva en ikke skal lete etter. Kjetil Grødum, Ph.D og forskningsleder, Stiftelsen Arkivet:

Kjetil Grødum, Ph.D og forskningsleder, Stiftelsen Arkivet

Radikaliseringspyramide

Association of Chief Police Officers (ACPO) i England har snakket om en radikaliseringspyramide, New York Police Department har snakket om fire stadier i en radikaliseringsprosess, og i Norge snakker man om en radikaliseringstunell. Slike modeller gir et feilaktig implisitt bilde av at det er et lineært forhold mellom radikaliseringsprosesser og terrorisme.

Nyere forskning viser at den eneste felles karakteristikken for islamske ekstremister er hvor normale de er. Ofte er de godt integrert i samfunnet. Flere av dem som ender opp med å gjennomføre en terrorhandling har kriminell bakgrunn, men det går likevel ikke å si at dette er et felles kjennetegn. En kriminell bakgrunn kan være så mangt og denne karakteristikken deler de med svært mange andre sårbare grupper.

Ulike veier til voldelig ekstremisme

Den britiske sikkerhetstjenesten, Mi5s Behavioural Science Unit har konkludert med at det ikke er mulig å lage en typisk profil av de britiske terroristene. Alle som var del av undersøkelsene, hadde svært ulike veier til voldelig ekstremisme. Man kunne ikke identifisere ett felles mønster eller spesielle typer personer, som kunne forutsi hvem som endte opp som terrorist. Samme funn ble gjort i USA i en NYPD-studie.

New York Police Department har snakket om fire stadier i en radikaliseringsprosess, og i Norge snakker man om en radikaliseringstunell.

Når en står ovenfor noe en ikke kan forstå, er det en helt naturlig reaksjon å forsøke å spore opp en tilblivelseshistorie som gir mening. Problemet er bare at en terrorist skapes av en uheldig cocktail bestående av personlige, historiske, sosiale og relasjonelle variabler. Før dette på et tidspunkt røres sammen, er de fleste av ingrediensene, hver for seg, noe vedkommende har felles med ulike mennesker. Og ingrediensene i cocktailen er forskjellig i alle tilfellene.

Psykologisk mekanisme

Å søke etter kjennetegn eller karakteristikker som gjør det mulig å distansere seg fra vedkommende og likesinnede, er en helt naturlig psykologisk mekanisme i møte med grufulle terrorhandlinger. Det paradoksale er at reaksjonene ofte frarøver overgriperen menneskeverdet gjennom å demonisere vedkommende.

Den gale er ikke farligst. Det er det normale som er farligst når det kommer ut av kontroll.

I et fritt demokrati og i et globalisert kunnskapssamfunn, er det særlig de radikale som skaper forandring og utvikling.

En av de store utfordringene for forskningen er at virkeligheten ikke stemmer overens med modellene og prediksjonene. Gang på gang blir en overrasket over hvordan terroristene ikke lar seg beskrive ut fra stereotypiske og enkle forestillinger. Dette gjelder spesielt terrorhandlingene vi har sett i Europa og Norge de siste fem årene.

Skal en forstå fenomenet, må en som forsker kjempe imot intuitive og innøvde reflekser ved å søke svar gjennom å isolere variabler, skape kontroll, forholde seg til avgrensede fagtradisjoner og metoder, osv. En må bryte med disse instinktene og grensene og våge å tilnærme seg fenomenet på en radikal måte. En må tenke utenfor boksen og sette bindestreker mellom begrep, modeller og fagdisipliner.

Voldelig ekstremisme

Det første en må gjøre, er å forholde seg kritisk til språket. Språket som brukes av forskere, politikere, sikkerhetstjenesten osv. er med på å konstruere fenomenet. Hvilke føringer ligger det i å beskrive fenomenet som radikalisering og voldelig ekstremisme?

Det kan i dag oppleves som om veldig mange skyter i blinde, for så å tegne en blink rundt stedet der kulen treffer. Det vi ikke forstår, og det vi ikke klarer å forutsi, har i dag fått navnet radikalisering og voldelig ekstremisme. Faren ved å bruke begrepene i sammenheng på denne måten, er at en etter hvert begynner å forholde seg til begrepet som en sannhet. I det forebyggende arbeidet kan det få katastrofale følger, hvis det bidrar til å sette merkelapper på personer og grupper av personer. Dette kan i ytterste konsekvens føre til at noen skyves i retning av å bruke vold for å fremme sitt radikale syn. Personer som i utgangspunktet er marginalisert og føler seg utenfor et demokratisk fellesskap osv. kan da dyttes i retning av å gjenfortelle seg selv innen rammen av narrativet som er skapt om terroristen, hvor det å drepe virker som eneste utvei.

 

Stigmatisering og marginalisering

Det kan for noen være nærliggende å lete etter variabler som gjør dem som beskrives med begrepene radikalisering og voldelig ekstremisme, fundamentalt annerledes enn oss. Fokuset på dette i media og i forebyggende arbeid kan føre til stigmatisering og marginalisering av utsatte grupper.

Uansett hvilket begrep en bruker, så må det stå i forhold til noe som dette bryter radialt med. Radikalisering er derfor et dårlig begrep, nettopp fordi det faller innenfor det som er akseptabelt og også ønskelig. I et fritt demokrati og i et globalisert kunnskapssamfunn, er det særlig de radikale som skaper forandring og utvikling.