Lasse Laudal (1926–2019) til minne

Lasse Laudal (1926–2019) til minne

Lasse Laudal ble fredag 8. februar bisatt fra et fullsatt Oddernes kapell. Andre verdenskrig satte uutslettelige spor i hans liv. Henrettelsen av hans far, major Arne Laudal, på Trandum 9. mai 1944, fulgte Lasse som en skygge resten av livet. Men denne opplevelsen i ung alder motiverte også både til en usedvanlig militær karriere og livslangt engasjement for fredens og frihetens sak.

I 1940 bodde Lasse med familien i Oslo. Da det tyske angrepet på Norge kom, var ikke faren hjemme. Arne Laudal var stabssjef hos oberst Otto Ruge, som snart skulle bli forfremmet til kommanderende general. Arne Laudal og Ruge var sammen på Terningmoen. Allerede om ettermiddagen 9. april reiste Lasse, søsteren og moren etter til Elverum. Der hersket det kaos, og Lasse befant seg midt i bomberegnet da byen ble bombet 11. april. Etter at kampene i Norge ble innstilt i juni, møttes Arne Laudal og Ruge igjen i Indre Troms for å ta seg av demobiliseringen av de norske styrkene. Faren kom ikke hjem før i slutten av august.

En søndag ikke lenge etter gikk Lasse og faren en spasertur fra Røa til Grini og hilste på Ruge, som nå satt i husarrest. Under denne samtalen fikk Arne Laudal ordre om å bygge opp Milorg i Sør-Norge. Noen måneder senere sa faren opp alle stillinger i Oslo og fikk en dekkjobb ved Fiskå Verk. Direktøren der var en pioner i motstandsarbeidet på Sørlandet. Faren flyttet til Kristiansand i januar 1941, Lasse og resten av familien flyttet etter rundt sankthans, da skolen var ferdig. De landet på Strai, i mormorens hus.

I påsken 1942 fant det sted et møte i Kristiansand sentrum som fikk avgjørende betydning for oppbyggingen av Milorg på Sørlandet. Arne Laudal møtte blant andre Linge-agenten Odd K. Starheim, i Johannes Selands leilighet. Lasse, 15 år, sto utenfor og holdt vakt. Starheims budskap var at Laudal måtte forberede organisasjonen på en snarlig britisk invasjon i Norge. Lasse syklet mye rundt i distriktet med beskjeder. Ingenting måtte skrives ned, alt måtte pugges og huskes utenat.

Natt til 7. desember 1942 iverksatte det tyske sikkerhetspolitiet en storstilt aksjon mot den hemmelige undergrunnshæren som Arne Laudal hadde bygget opp. Han var selv blant de første som ble arrestert. Lasse ble også tatt. Faren ble senere overført til Grini. Der fikk Lasse lov til å besøke ham én gang, med eskorte. Besøket varte i 15 minutter. Dette var siste gang Lasse så sin far.

Etter frigjøringen tjenestegjorde Lasse i Hjemmestyrkene. Som del av «havnegjengen» i Kristiansand var han blant annet med på å overta Odderøya. Lasse gjorde også tjeneste på Arkivet i maidagene 1945. En gang tok han turen ned i kjelleren for å danne seg et inntrykk av hvordan det så ut og hva som hadde foregått der. Lasse tjenestegjorde også på «screeningstasjonen» i Mandal, der tyske soldater skulle klargjøres for hjemsendelse. Både i Mandal og på Evjemoen var Lasse med britiske avdelinger for å finne eventuelle tyske krigsforbrytere fra SS som hadde forsøkt å stikke seg bort blant menige soldater.

Lasse fulgte i sin fars fotspor og valgte en militær løpebane.

I 1978 flyttet Lasse og kona Aase til Kristiansand. Året etter feiret han for første gang 17. mai i Kristiansand. Under seremonien på Kristiansand kirkegård, der det ble holdt tale og lagt ned krans for krigens falne, la Lasse merke til at en gjeng krigsveteraner sto samlet under et stort eiketre. Hver 17. mai siden sto Lasse der under eika sammen med de andre krigsdeltakerne. De ble færre ettersom årene gikk, og i 2013 sto Lasse der, for første gang, helt alene.

Lasse har vært en uunnværlig ressurs for Stiftelsen Arkivet fra starten i 2001 og helt til det siste. De første årene som sentral i arbeidet med å få på plass den faste utstillingen i «Gestapokjelleren», som omviser og som leder av Venneforeningen. Lasse var en glitrende formidler: engasjert, kunnskapsrik og oppmerksom. I en alder av 85 år valgte han å tre tilbake som aktiv omviser. Men han forble et midtpunkt hvor han enn befant seg, og en som alle lyttet til, alltid.

Lasse var forbausende fri for forfengelighet, og sin egen rolle tonet han alltid ned. Dette var egenskaper som gjorde ham til en høyt verdsatt kollega og en skattet samtalepartner. Han var like raus mot sine meningsmotstandere som sine meningsfeller, åpen og fordomsfri i sine refleksjoner, presis og nøktern i sine ydmyke konklusjoner. Hans kunnskaper og suverene oversikt om andre verdenskrigs begivenheter, enten det var snakk om lokale forhold i Kristiansand og landet for øvrig eller andre steder på kloden, var ledsaget av en utrolig hukommelse og blikk for detaljer.

Lasse har hatt en unik posisjon i miljøet rundt ARKIVET. Dette skyldes dels den rollen hans far hadde i motstandskampen under andre verdenskrig og den skjebnen han møtte som dødsoffer. Men Lasse hadde også selv vært med. Han var delaktig i Milorg, og han ble selv arrestert to ganger. Den siste gangen tilbrakte Lasse dager og netter på Statsarkivet, som Gestapos fange, som sin far. Som «tidsvitne» hadde Lasse alt, og for etterkrigs-Norge har det hatt stor verdi at levende minner om okkupasjonsårene har vært en tilgjengelig samfunnsressurs helt fram til i dag.

De siste årene har det skjedd store forandringer ved ARKIVET. Lasse heiet på disse. Helt til det siste var han opptatt av at ARKIVET skulle være et sted hvor historien møter nåtiden på en slik måte at vi bygger et samfunn hvor de grunnleggende menneskerettigheter respekteres.

Lasse Laudal sovnet stille inn onsdag 23. januar. Han vil bli husket som krigsdeltaker og tidsvitne ved ARKIVET, men først og fremst som et medmenneske vi vil savne dypt og lenge.

Kolleger og venner ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter og Venneforeningen